Enkle verktøy 2




Dette er en mokkert for urmakere, en makermokkert. Ur er ofte små, så man trenger smått verktøy. En mokkert med stort hode vil lett skjule selve uret for urmakeren. Et stort hode vil også vanligvis ha stor masse, men urmakeren skal oftest ikke utøve vold på verket. Derfor er det tilstrekkelig med en beskjeden mokkert.



Slegge. Ord blir overflødige.



Spett. Dette er mitt mektigste verktøy. Med dette kan jeg rive jorden ut av sin bane. Jeg er misfornøyd med hvordan tingene går, så jeg er på stadig utkikk efter et fast punkt utenfor jorden. Såsnart jeg finner det, skal det bli andre boller. Ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-hah-hah-haah-haaaahhhh-aaaahhhhhhh



Her er spikertrekkeren min. Den er nok ikke så egnet til å trekke spiker med, men stift skal den klare å rykke ut av gjenstridig tømmer.



Dette verktøyet kalles for "rørleggerens beste venn". Jeg snakket med en rørlegger, men han mente at dette verktøyet har ikke noe å gjøre i kategorien "Enkle verktøy". Teorien bak bruken av dette verktøyet er svært komplisért, hevdet rørleggeren. Dessuten hadde han bedre venner.



Dette er en billig pennhammer. Den er god.



En praktfull mokkert. Gave fra svigerfar.



Kofot. Denne kjøpte jeg på Nordby for 10 SEK. Røverkjøp!



Enklere blir det ikke. Denne er til å dælje på.



Dette er en rissenål.



Dette er et vakkert knippe med enkle verktøy. Fra toppen: Maskinspett, spett, kofot, kofot, maskinspett, stiftetrekker, brekkjern, brekkjern og brekkjern. Med dette utstyret kan man brekke ting i stykker.




Dette er en laftebile. Det har intet med lastebiler å gjøre.



Ambolten min. God å ha. Det andre bildet er tatt efter litt restaurering. Bildet har fått kraftig forvrengning, for det er tatt med vidvinkel.



En Gravograph. Dette er egentlig et skrekkelig avansert verktøy, og burde således ligget i en annen katalog.




Dette verktøiet bruker elektrikeren når han skal banke inn Andvigs Patentklammer (APK). Verktøiet heter Andvigs Patentverktøi (APV). Johannes Andvig konstruerte antagelig APV og APK for å hjelpe lillebroren sin, Karl, som var elektriker.Det avbildede verktøi er ment for APK 27, som passer godt til plasticbelagt rørtråd 2,5 kvmm. Det kan også brukes til APK 23. Det er ikke alle som bruker betegnelsen plasticbelagt rørtråd. Nu for tiden sier man simpelt hen PR toogenhalv, eller PR halvannen.Verktøiet blev i sin tid patentert av Johannes Andvig, som hadde fabrikken sin - Elektrofabrikken Johannes Andvig A/S - i Munkedamsveien 3b i Piperviken. Grunnlagt i 1925, da Johannes var 35 år gammel, kjøpt opp og rasert siden. APK skiftet navn til "Klemmi-klammer" da Thorsman overtok, og til "TKK" da Schneider overtok. Nye holdere til TKK er ikke lavet av stål, messing ellet tre, slik APV var. Nu er det edelplastic som gjelder. Det avbildede APV fikk jeg av Aagot, datteren til Johannes, i 1980. Jeg var elektrikerlærling, og møtte på serviceoppdrag hjemme hos Aagot, men hadde glemt verktøiet hjemme. Aagot hadde en gammel verktøikasse efter sin far, og i den hadde hun liggende en APV. Da arbeidet var utført, ville jeg levere tilbake verktøiet, men Aagot sa at jeg kunne beholde det. Hun var i alle fall for gammel til å lære å elektrifisere, sa hun. Nederst i verktøykassen fant jeg en APV 47. På den andre siden er det præget inn serienummer 0001. Ved siden av serienummeret har Johannes gravért inn initialene sine, JA, med sirlig løkkeskrift.



 
Dette er en differensialtalje. Den blev oppfunnet i 1854 av engelskmannen Thomas Aldridge Weston. Med denne kan man heise opp hundrevis av kilo, selv om man er utstyrt med armer som frosne skolisser. Den består av en kjetting og to hjul. På det øverste hjulet er det to spor som fører kjettingen. Det ene sporet har litt større omkrets enn det andre. Det er det som utgjør differensen. Lengst til høyre er den nymalt og nyoverhalt.




Tidligere, når man skulle sammenføye treverk, brukte man spiker. Dette var spisse jerntingester som smeden smidde, og som man kunne kjøpe enkeltvis. Efterhvert fant man ut en metode for å klippe lignende dingser ut av en metallplate, og man kunne lave det man kalte klepp, eller kløpp, avhengig av hvor man var oppvokst. I disse dager er det ingen som bruker spiker eller klepp. Trådtrukket stift er enerådende. En ulempe med spiker var at spikeren kunne komme til å splitte treverket. For å unngå dette, kunne man forborre med en navar (eller et spikerbor, om man var oppvokst annensteds). Det var vanlig å forborre for klepp også. Jeg har maskinlavet navar, og håndsmidd navar. Jeg har ikke spiker, så jeg har fotografert klepp (eller kløpp). Efter at jeg skrev dette,  er jeg kommet i besiddelse av en håndsmidd spiker. Den er avbildet til sist.



Dette er noen av skrutrekkerne mine. Jeg liker at de har treskaft, for det gjør at de er gode å holde i. Skrutrekkerne er avbildet sammen med sektoren min, og en stikkpasser. Til forboring bruker jeg gjerne en navar nå jeg skal skru i en skrue. Dette er særlig viktig med messingskruer i hårdt treverk.



Dette er et knippe nøstepinner, sammen med et hyssingnøste. Nøstepinnen er nyttig for de som strikker. Hvis man nøster et nøste med nøstepinnen, kan man trekke tråd ut fra midten av nøstet. Siden nøstet ikke roterer når man trekker ut tråden, kan man ha nøstet i lommen mens man strikker. Dermed trenger man ikke kaste bort verdifull tid mens man spaserer. Man kan strikke samtidig, med letthet. For de som ikke har lommer, kan nøstet festes i beltet med en nøstespenne. En annen fin ting med denne typen nøster, er at man kan ta tråd fra både utsiden og innsiden av nøstet samtidig. Det er kjekt hvis man vil strikke med dobbelt tråd. Jeg bruker alltid nøstepinne når jeg skal nøste.


Dette er en brannøks. Det er slik øks brannmenn bruker. Jeg fant den i låven. Jeg tror at jeg skal sette den opp. Det er kjekt å ha en slik.
Nytt:
Den er satt opp. Bladet er av veldig dårlig kvalitet. Man kan nok knuse et vindu med denne, men mot treverk kommer den til kort.




Dette er min minste skiftenøkkel. Som alt annet smått, glir den lett ned i lommen. Skiftenøkler bør vanligvis ikke brukes når ting sitter veldig fast. Da bruker man heller en fastnøkkel. Det er derfor det heter fastnøkkel. Hvis det sitter enda hårdere, bør man bruke en ringnøkkel. Såsnart det kommer en ring inn i bildet, er det alvor. Noen foretrekker en kombinøkkel, men hvis det er plass nok, vil jeg anbefale en pipenøkkel.



Noen ganger skal man løsne en sekskant som er for stor til den lille skiftenøkkelen. Da skifter man til en større skiftenøkkel. Det er derfor det heter skiftenøkkel. På bildet er den største skiftenøkkelen min.




Her har jeg lagt den minste skiftenøkkelen oppå den største skiftenøkkelen min. Vi ser at den største kan gripe over større sekskanter (eller firkanter) enn den minste. Det er fordelen, men det er også en ulempe. Noen ganger får jeg ikke plass til den største, samtidig som den minste er for liten. Derfor har jeg et hundretalls skiftenøkler i varierende størrelser mellem disse to. Siden jeg har fastnøkler, ringnøkler, kombinøkler, pipenøkler og leddnøkler i de fleste størrelsene, trenger jeg heldigvis ikke å bruke skiftenøklene.



Dette er en vannpompetang. Jeg aner ikke hvorfor de kalles slikt. Rørleggere bruker jo gjerne rørtang. Kanskje det er fra gamledager, da de hentet vann fra brønnen med en vannpompe, som stadig måtte repareres. Dette er den minste vannpompetangen min.



Det vil alltid være noen dustemikler som tenker at man kan forbedre et verktøy som har vært i bruk i decennier. Slik jobber de på Knipex. For å slippe å stille inn kjeften på vannpompetangen, har det lavet en sinnrik mekanisme som gjør dette automatisk. Dermed er denne vannpompetangen ubrukelig, og like robust som et sveitsisk skibschronometer. Jeg legger den gjerne forsiktig på bordet når jeg har gjester. Vi rister på hodet, og peker på den. Så ler vi litt, men det er ingen glad latter. I Tyskland sitter det en ingeniør som tror at han kan gjette hvordan jeg ville stilt inn tangen min her i Norge. At det går an.



Dette er den største vannpompetangen min. Vi som har røtter i det kolde nord, er stolt av at denne er oppkalt efter oss. Bland proffene, på et verksted, heter denne bare "Nordlendingen". Hvis man skal skifte bremseklosser, er "Nordlendingen" et uunværlig vektøy. Alle burde ha en "Nordlending".




Her er en nyfødt, samt en voksen.




Dette er skrutrekkere, eller skrujern, som journalister, filologer og småbarn sier. Ungdommen kaller det gjerne for "flattjern". Disse skrutrekkerne er det ypperste som er produsért av skrutrekkere. Den delen av en skrutrekker som stikker inn i kjervet, skal ha parallelle flater. Det vanlige er at skrutrekkerens klinge er kileformet, slik at trekkeren presses ut av kjervet når man trekker til. De kjipe skrutrekkerne fra Snap On, Hazet, Würth, BAHCO, MEEC, Hard Head, Kamasa, Wera, Geilo, Clas Ohlson og Biltema er konstruert slik. Skrutrekkerne som jeg har avbildet, har høyere kvalitet, og vil ikke ødelegge skruen.  Fra venstre: Grace, Forster/Bonanza og Narex. Ikke bruk noe annet, hvis du er glad i skruene dine.



I låven fant jeg et rustent feiselhode. I haven fant jeg en ask. Jeg svertet hodet med linolje, og spikket til en kvist som hank. Nu skal hanken settes inn med formannsvette. Jeg vet at formannsvette er det beste som finnes mot gikt, men jeg har ikke gikt, så jeg behandler feiselhanken med de kostbare dråpene. Formannsvette dufter herlig.




Dette er to lodd. Til høyre ser vi et kvalitetlodd fra en svunnen tid. Dette er et ekstremt präzis lodd. Proppen på toppen er av messing, og kan skrues løs. Det er hull gjennem proppen. Hyssingen er trædd gjennem hullet, og sikret med en enkel knute inni loddet. Denne løsningen gjør loddet selvcentrerende. Til venstre er et hjemmegjort lodd. Det er lett å bringe med seg, men man oppnår ikke samme präzisjon. Snoren er selvfølgelig i lodd, bevare meg vel, men spissen vil muligens bomme med 1/10mm eller noe slikt. I blandt er det godt nok.


Enkle verktøy
Hjemme, tilbake til Bilder


website stats