Kjøkkenutstyr


Her vil jeg vise hva slags kjøkkenutstyr jeg bruker når jeg laver mat. Oftest er det Fisla som laver mat, for da smaker den best, men noen ganger laver jeg mat. Vi bruker stort sett det samme utstyret. Dette utstyret har det vist seg at man kan lave kjempegod mat med.



I den store pannen steker jeg bacon. Dette er en solid støpejernspanne som jeg har fått av mamma. Stekespaden på bildet er av den rette typen. Jeg har en ekstremt fleksibel stekespade. Dermed trenger den ikke den tradisjonelle knekken. Den lille pannen er for mindre arbeider. Den er fin til å steke speilegg i, dersom man bare skal ha to-tre stykker.



Dette er en panne med grillfurer. Den er belagt med antifestebelegg, slik at jeg kan steke med mindre fett. Det gjør at denne er anvendelig for folk som ikke er så glad i fett.



Dette er en liten støpejernspanne fra den kjente stekepannefabrikkanten Mustad. Hanken er av massivt jern, og er støpt sammen med pannen. Denne er ikke særlig egnet til bruk på gasskomfyr, med mindre kokken er smed til daglig. Håndtaket blir svært varmt.



Dette er et bidrag til miljøet. Det er et grytelodd. Med dette loddet liggende på grytelokket kan jeg redusére energitilførselen, men likevel opprettholde varmen i gryten. I følge miljøkalkulatoren på DinSide sparer jeg tusenvis av kroner hvert år med denne.



Dette er en skjærefjæl. På denne deler jeg opp maten min. For å unngå skadelige bassillusker, vasker jeg alltid fjælen efter at den har hatt kontakt med noe spiselig. Dessuten varmer jeg alltid opp maten. - Å spise en stekt lammestek med avføring, er sannsynligvis ikke farlig, i og med at den er varmebehandlet. -
---------- Seksjonsleder Kristin Styrmo Mattilsynet på Kløfta



Dette er ostedelerkniven min. Den har et tykt, smalt blad. Det gjør at osten løsner lett fra bladet, selv om den er myk og klissen. Slik skal en ostekniv konstruéres.



En Jøtul støpejern-stekepanne. Ingeniørene hos Jøtul har til fulle forstått prinsippet med varmeledning i metaller. Derfor er ikke hanken støpt fast i selve pannen. Hanken er klinket løst, slik at pannen skrangler. Dette gjør at ikke varmen overføres så lett til hanken. En behagelig og slitesterk stekepanne. Når jeg skal steke biff, liker jeg å bruke en tung stekepanne. En aluminiumspanne har mindre masse enn en støpejernspanne har, så den blir nedkjølt straks biffen legges i. Dermed må man legge mindre kjøtt i pannen hvis man vil ha den deilige stekeskorpen som jeg liker (hvis man ikke har gasskomfyr , da). Denne fant jeg på søpla tidlig på syttitallet.



Denne kjøpte jeg på loppis i Sverige. Den er liten, og passer godt for omeletter med 3-4 egg. Hanken er av tre, så varmen ikke overføres til hånden.



Tranchérgaffel. Denne bruker jeg når noe skal tranchéres. Jeg bruker den også til å gafle kjøttkaker og annet snadder som er for varmt til å håndteres. Jeg liker at gaffelen har bøyde tinner, slik denne har.



Dette er utbeningskniven min. Fin å ha når stek skal tilberedes.



Ostehøvel. Noen ganger blir skivene for tykke når jeg skjærer osten med kniv. Hvis jeg for eksempel skal legge et ostelokk på en omelett, synes jeg at skivene kan bli litt tykke når jeg skjærer med kniv. Med denne høvelen får jeg løvtynne skiver, bare noen millimeter tykke.



Dette er den kjøkkenkniven jeg bruker mest. Jeg liker ikke hulslipte kniver, for de har så kraftig blad. Jeg liker heller ikke vanlige kniver som ikke er hulslipte, for de slipper ikke maten. Denne kniven har et tynt og smidig blad, men slipper likevel maten. Det er fordi den er perforért, og har to langsgående rygger som holder maten vekk fra bladet. Lurt.


9minuttersegg Frittgående høner
En liten gryte. Når man skal koke eller varme opp litt mat, er denne god å ha. Bildet viser gryten med fire egg fra høner som selv velger om de vil være ute eller inne, og som kan tråkke på grønn plen når de ønsker det. Når jeg skal spise kokte egg, liker jeg såkalte smilende egg. Disse er kokt slik at plommen er fast ytterst, men myk innerst. Slik blir den når eggene kokes i 9 minutter. (Det er mange som lurer på hvor man får tak i egg som er fra høner som går fritt i virkeligheten, i motsetning til  Priors "frittgående" høner som sitter i et bur som er konstruert anderledes enn buret til burhøns. Disse eggene kan man kjøpe hos samvittighetsfulle bønder med gårder rett utenfor Oslo (eller en hvilkensomhelst annen by). Bare stikk innom en tilfeldig gård og spør. De fleste kan henvise til seriøse hønseholdere. Vær oppmerksom på at kvalitetsegg ofte er billigere enn de hvite kuglene fra Prior. En annen pussighet er at smaken er mye bedre, og plommen er gulere, og holdbarheten er lenger. Disse eggene har jo ikke ligget i månedsvis på lager. Derfor kan man godt handle mange brett i slengen. Skal man oppbevare egg over lang tid, er det lurt ikke å vaske eggene. De bør ligge kjølig, og ikke i nærheten av frukt eller grønnsaker. Særlig ugunstig skal det være å oppbevare egg sammen med epler.)



I blandt ønsker jeg å drikke et par små kopper kaffe. Da bruker jeg denne kjelen. Jeg har passe mengde kokmalt kaffe i kaffekjelen (det er vanlig å regne ca. 90 g kaffe pr. liter vann), og overrisler kaffepulveret med passe mengde kokende vann. Efter fem minutter agitérer jeg kaffen forsiktig. Når gulbrunt kaffeskum presser seg opp gjennem kaffegruten som ligger som et lokk over vannet, stanser jeg agitéringen. Efter ytterligere fem minutter er kaffen klar. AAAaahhh.



Jeg hadde egentlig tenkt å vise et bilde av blandemaskinen min, men det blev visst en billedserie av det. Jeg kan jo likesågodt vise et eksempel på hva jeg bruker den til. I dette tilfellet viser jeg hvordan jeg laver blomkålstappe. Blomkålstappe er mat man kan benytte når man har mer lyst på blomkålstappe enn potetstappe. På det første bildet viser jeg en blomkål. En slik må man ha. Kok den mør i så lite vann som mulig. Det andre bildet viser kokt, avrent blomkål. Det tredje bildet er hovedbildet i denne serien, nemlig bildet av selve blandemaskinen. På bildet har jeg hatt blomkålen oppi beholderen, og tømmer litt fløte over for å få litt fukt i mosen. De som ikke liker fløte, kan benytte melk eller vann. Jeg starter blanderen, og lar den gå til mosen er jevn og glatt. Noen titalls sekunder bør holde. Så tømmer jeg mosen over i kjelen igjen, og dekker den med revet ost. De som ikke liker revet ost, kan la dette være. Osten gjør at mosen blir tykkere. Jeg varmer det hele på komfyren, og rører mens det blir varmere. Efter en stund ser mosen ut som potetmos, men den smaker ikke som potetmos. Det ferdige produktet har jeg ikke fotografert, for det ser nøyaktig ut som potetmos. Alle vet hvordan potetmos ser ut. Komfyren fant jeg på søpla. Nå som det er så populært med innbyggingskomfyrer, står det mange fine komfyrer på dynga og venter på nettopp deg.



Her skal jeg vise en gryte med antifestebelegg. Den fikk jeg av noen Golfentusiaster for over ti år siden, men den er like god enda. Den er veldig lett å holde ren. En børste og varmt vann er ofte tilstrekkelig. Før jeg rengjør den, må jeg sørge for at den blir møkkete. Det kan jeg gjøre med tomatsuppe. Når jeg skal lave tomatsuppe, bruker jeg tomater, chili, og buljong.. Ofte er jeg i Norge når jeg skal lave suppe. På magisk vis ser det ut til at norske tomatbønder har klart å fjerne smaken fra tomatene, så jeg må bruke utenlandske bokstomater. Det går an å lave suppe med norske tomater, men da bør man i alle fall smakssette med tomatpuré. Jeg bruker kjøttkraft hvis jeg har det, ellers bruker jeg kjøpebuljong. Slik gjør man: Et kilogram tomater med smak, en chili  og kjøttkraft kastes i blandemaskinen. Maskinen går noen titalls sekunder.  Alt tømmes i en gryte med antifestebelegg. Varmes opp. Spises. Hvis man liker det, kan man spe med litt fløte. Den som har vokst opp med posesuppe, får en liten overraskelse når de prøver denne suppen. Det går jo fortere å lave den, og så smaker det tomater av tomatsuppen. Blandemaskinen skyller man med vann, så er den klar for nye oppgaver. Det samme gjør man med gryten. Kjøleskapet som står ved siden av komfyren fant jeg på søpla. Nå om dagen vil folk ha innbyggingskjøleskap.Ønsker man ekte, norsk tomatsuppe, benytter man selvfølgelig ikke chili. Da kan man også erstatte tomatene med vann.



Slik skal en kaffekjele se ut. Legg merke til detaljene: Bak på kjelen er det præget inn rommål. Hanken er plassért slik at man ikke brenner seg på fingrene selv om lokket er tatt av. Tuten er satt høyt på kannen, slik at men kan fylle kannen godt uten at vannet støtkoker ut av tuten på'n. Hvorfor er ikke alle kaffekanner slik? Grunnen er selvfølgelig at dersom denne kannen var lett å få tak i, ville kannesalget stagnért øyeblikkelig. Jakten på ny kaffekanne ville opphøre, og kannestøperne ville bli arbeidsledige. Jeg var heldig og fikk kjøpt den på Ås, men så måtte jeg ut med en drøy femtilapp.



Denne kjelen er om mulig enda bedre konstruert enn kjelen over. Tuten sitter høyere, lokket er større, tuten er videre, og den er utstyrt med en plystrende propp. Fantastisk.



Jeg spiser veldig mye smør, men jeg liker ikke å sette det på bordet, for smør er stygt. På grunn av dette har jeg i alle år stått i kjøleskapdøren og spist smør, men nå er det slutt på slikt. Jeg har kjøpt smørform. Formen legges i koldt vann noen timer før man fyller den med lunkent smør. Det hele settes til avkjøling, før man endelig kan pakke ut en vakker skulptur som gjør seg godt på bordet. Bånn appetitt.




Hvis man har lyst på en enkel posesuppe, men vil "jazze" den opp, kan man lave en slik suppe som den på bildet. Det man trenger er først og fremst en suppepose. Det spiller ingen rolle hva slags pose man benytter. Vi har brukt Bearnaisesauce, men man kan like gjerne bruke en hundepose. Knepet er at vi gjør som i eventyret om spikersuppen. Først har vi litt vann i en kjele, og så fyller vi på med godsaker. I suppen på bildet har vi brukt stekte kjøtt-terninger, pølsebiter, paprika, chili, tomat og purre. Når vi har blandet det vi ønsker oppi suppen, kommer det magiske øyeblikket, og vi skal ha i posen. Ikke gjør dette. Husk at posen er et kjøkkenredskap, ikke en ingrediens. På denne web-siden skriver jeg jo om kjøkkenredskaper, så posen setter jeg bare inn i kjøkkenskapet igjen (eventuelt legger hundeposen tilbake i veikanten, der hundeiere gjerne legger slike). Dette er en lettvint suppe, og siden vi ikke benytter posen, vil suppen ikke brenne seg, slik posesupper har en tendens til å gjøre. Denne suppen smaker godt, selv om den på et vis er en posesuppe. Ved servering strøes osteterninger oppi suppen.




Dette er den største stekepannen min fotografert sammen med den minste stekepannen min. Sannelig er det stor forskjell, altså.



Jeg tror dette kalles en spatel. Den er fin å ha når man skal bræ krem over en kake. Man kan også bruke den som en stekespade.



Den nye stekepannen min er større enn de andre. Oppi den nye pannen har jeg lagt den som tidligere var den største pannen min. Den store pannen bruker jeg når jeg er alene hjemme og riktig skal kose meg. Jeg kan steke en biff på størrelse med et dasslokk, eller lave en omelett for et skikkelig mannfolk.




Dette er et målebeger. Jeg har fått det av min svigerinne, for hun vet at jeg er helt vill efter målebegre.




Når jeg skal spise oliven, kirsebær eller moreller liker jeg at kjernen er fjærnet. Til dette bruker jeg en kjernefjærner. Kjernefjærneren min er lavet av porcelaine og stål. Hvis man ønsker at ting skal holde i hundre år laver man dem slik.





Ofte finner jeg ut at jeg skal spise mange oliven med Fisla. Oliven er best å spise uten kjernen. Denne olivenkjernefjærneren er lavet for å fjærne store mengder kjerner. Den kan også benyttes til å fjerne kjerner fra moreller og kirsebær. Støpejernskjernefjærnere er kjent for å vare ganske lenge.




Denne har jeg fått av en venn og kollega. Til å koke vann er den fantastisk. Når vannet er varmt, skriker den med en høy og ubehagelig lyd. Slik unngår vi brann.



Kjøkkenvekt fra Cito. Denne er svært elegant, og tar ringe plass på benken. Den har to scalaer. Den ene for å veie gjenstander under tre kg (mat til katten), og den andre til å veie gjenstander over tre kg (mat til meg). På farvebildet har jeg hengt på kalibreringsloddet som brukes sammen med 3kg-scalaen, og dessuten belastet vekten med tre kg. Da benytter vi altså den øverste scalaen.




Jeg er så fornøyd med denne at jeg har tatt to billeder.



Espressomaskinen min. Denne tar liten plass på benken, og er enkel i bruk. Italienerne mener at denne gir best espresso.



Når katten har vært snild, får den låne suppebollen min.



     
Skal man steke vafler, må man ha skikkelig redskap. Jeg har lest testene som står i dagspressen, og jeg er sterkt uenig. De har feil focus. De er veldig opptatt av at vaflene skal være jevnt stekt, men det er den største feilen et vaffeljern kan ha. Det er nemlig variasjonene i stekingen som gir de beste vaflene. På samme måte som det er blandingen av fett og kjøtt i entrecôten som gir den fantastiske smaken, er det variasjonen i stekingen som gir vaflene det lille ekstra. Alle liker kjøtt, men ikke like mange koser seg med stekt fett. Det er kombinasjonen som gjør det hele vidunderlig. Overgangene fra overstekt vaffel til understekt vaffel høyner opplevelsen. Derfor bruker jeg et gammeldags støpejernvaffeljern, som jeg setter litt skjevt på platen. Komfyren varmer ikke helt jevnt, heller. Old-school-vaffeljernene har fem hjerter, og det er veldig upraktisk, men hjertene blir vakrere på den måten. Vafler skal stekes med kjærlighet, ikke med digital præcisjon. Jeg liker at vaffeljernet holder omtrent 200° C når jeg steker. For å kontrollére temperaturen, bruker jeg et billig IR-thermometer. Dette oppsettet gjør at det er lett å bruke gasskomfyr, keramisk topp, induksjonsovn, utegrillen eller et bål som varmekilde. Blir jernet for varmt, er det bare å flytte det litt vekk fra varmekilden, eller dempe, når det er en mulighet. En annen fordel med oppsettet, er at hele dritten kan skaffes for etpar tjueingser. Jernet kjøper man på loppis, eller i en brukthandel, eller man arver det av bestemor. Det er praktisk talt uslitelig. Thermometer har man fra før. Legg merke til at bildene er av eksepsjonelt dårlig kvalitet. Jeg gjør slik politikere gjør; jeg skylder på noen andre. Antagelig har "noen" vridd på en knapp på fotografiapparatet mitt, jeg er i hvertfall helt uskyldig. Dette ser ikke særlig bra ut, altså. Uansett vet jo alle mine følgere hvordan perfekte vafler og vaffeljern ser ut. Legg merke til at en vaffel stekes på to minutter og tolv sekunder med mitt oppsett. Ingen av de "fancy-schmancy" vaffeljernene som er testet i dagspressen kan vise til slike resultater.


Siste (to dager efter jeg la ut om vaffeljernet):

Jeg er bombardert av følgere som elsker vafler.
1.  De følger med i dagspressen, og forteller at moderne vaffeljern har systemer som gjør at fuktighet fra røren slipper ut gjennem sinnrike kanaler i konstruksjonen.
2. De er også opptatt av præcisjonen i gammeldagse enkeltvaffel-vaffeljern, siden de henger sammen med kun ett slarkete hengsel, og dermed ikke treffer likt hver gang det lukkes.
3. Likeledes er det bekymring omkring overflødig røre. I moderne jern (Åviken Diamond 907.6) er det et trau på utsiden av stekeflaten som tar seg av dette.
4. Det de fleste bekymrer seg over, er service. Hvor skal de henvende seg hvis det er feil på et hundreogfemti år gammelt vaffeljern? Gjelder garantien?

Jeg vil her komme med en avklaring:
1. Hvis du trenger et kanalsystem for å kvitte deg med overflødig væske, bruker du for meget væske. I trange tider er det fristende å bruke skummet melk i røren, men det gavner ikke smaken. Lik mengde med fløte eller rømme gir mindre fukt, og mer smak.
2. Old-school vaffeljern (f. eks. Ulefos   No 6.) har et styringssystem som gjør at overjernet treffer underjernet på samme måte hver gang. Se illustrasjon. (Det andre og det tredje bildet.) Kilen treffer slissen.
3. Old-school vaffeljern har overflødighetstrau. Det er ingen ny oppfinnelse. Se illustrasjon. (Det vises godt på det første og det andre bildet.) Bruk riktig mengde røre, så er det uansett ikke noe problem.
4. Selvfølgelig gjelder garantien. Hvis det blir feil (jernet slutter å virke eller noe slikt) på ditt hundreogfemti år gamle vaffeljern, er det bare å snakke med produsenten, så får du et nytt. Garantért. Jeg har aldri hørt om noen som har hatt et problem med dét.



Her er et utvalg av kokekar i støpejern. Jeg liker å bruke jerngryter når jeg skal lave mat. Det første bildet viser woke-pannen min. I den kan jeg bare lave husmannskost. Så kommer jerngrytene, fra den største til den minste. Mellemstørrelsene gidder jeg ikke å fotografere. Grytene tar seg ganske godt ut på bordet, så jeg trenger ikke bruke serveringsfat. De holder også godt på varmen, så maten er god og varm, helt til siste gjest har forsynt seg. Jerngryter er kostbare, så jeg måtte ut med nesten trehundrede kroner for den største, men så tar den ti liter suppe, også. Dette er støpejerngryter, og de er naturlig non-stick uten teflon. Det betyr at de ikke trenger å vaskes. Man bare skyller dem med lunkent vann efter bruk, så er de gullers. Jeg har i hvertfall aldri vasket mine. Det blir heller ikke bakterievekst i jerngrytene som består av tungmetall. Alle vet at tungmetall dreper alt.




På loppis, for mange år siden, fant jeg denne trykkokeren. Den har tilhørt Gisken Wildenvey, som kvittet seg med den efter å ha kokt poteter med den for et dameblad (NÅ, nr. 19 i 1955). Den hadde sorte hanker opprinnelig, men jeg har skiftet til elfenbensfarvede hanker. Jeg prøvde den for første gang i dag. Jeg har ikke brukt trykkoker siden tidlig på syttitallet, så jeg er litt rusten. Fordelen med førstegenerasjons trykkokere er at de opparbeider trykk ved hjelp av tyngdekraften. Siden tyngdekraften er ganske lik over hele jorden, vil koketiden bli den samme over alt. Moderne kokere sammenligner lokalt trykk med trykket inni kokeren. Dermed vil kokepunktet for en tredjegenerasjons trykkoker variere på samme måte som en åpen kjele når man er på høyfjellet. Når sherpaene koker på Mount Everest med sine trykkokere, må de altså bruke en tabell for å finne riktig koketid. Det slipper heldigvis jeg. Nuvel. Dette gikk som en lek. Vi som tenker på miljøet, bruker slik trykkoker. Med denne kan koketiden reduséres med 70%, om du synes det er greit med "al dente", som italienerne kaller det når koketiden har vært litt snau. Siden koketiden er så kort, sparer man betydelig mengder energi, og det er jo gunstig for miljøet. Om jeg skal koke 4 porsjoner poteter med denne, sparer jeg ca. 25 øre i strøm. Da har jeg kokte poteter for en uke. Innsparingen i løpet av et år, blir således ikke ringere enn 13 kroner. I løpet av 9 1/2 år er kokeren spart inn, og jeg har allerede hatt den lenger enn det. Mitt første måltid blev lapskaus, og den smakte riktig godt.

500 g småskåret dødd ku
For tyve kroner i røkt kjøttpølse
4 stk poteter
4 stk gulrot
1 liten kålrot
1 persillerot
2 vårløk
5 dl grønnsakbuljong (2 buljongterninger i vann)
2 laurbærblad
1/2 ts timian
1 ss chilipasta

Stek biffterningene. Hiv alt i koker'n, og kok på 120 C i 15 minutter. (Jeg har limt blått limbånd på siden av kokeren, slik at jeg kan ta tempen med IR-thermometeret.)

Bon apétit.




Dette er en mixmaster fra Hobart. Den heter Hobart N50. Den er svært tung, så den bruker jeg bare når jeg skal kose meg.




Hjemme, tilbake til Bilder.

free hit counter javascript