Kjøkkenutstyr

Her vil jeg vise hva slags kjøkkenutstyr jeg bruker når jeg laver mat. Oftest er det Fisla som laver mat, for da smaker den best, men noen ganger laver jeg mat. Vi bruker stort sett det samme utstyret. Dette utstyret har det vist seg at man kan lave kjempegod mat med.

I den store pannen steker jeg bacon. Dette er en solid støpejernspanne som jeg har fått av mamma. Stekespaden på bildet er av den rette typen. Jeg har en ekstremt fleksibel stekespade. Dermed trenger den ikke den tradisjonelle knekken. Den lille pannen er for mindre arbeider. Den er fin til å steke speilegg i, dersom man bare skal ha to-tre stykker.

Dette er en panne med grillfurer. Den er belagt med antifestebelegg, slik at jeg kan steke med mindre fett. Det gjør at denne er anvendelig for folk som ikke er så glad i fett.

Dette er en liten støpejernspanne fra den kjente stekepannefabrikkanten Mustad. Hanken er av massivt jern, og er støpt sammen med pannen. Denne er ikke særlig egnet til bruk på gasskomfyr, med mindre kokken er smed til daglig. Håndtaket blir svært varmt.

Dette er et bidrag til miljøet. Det er et grytelodd. Med dette loddet liggende på grytelokket kan jeg redusére energitilførselen, men likevel opprettholde varmen i gryten. I følge miljøkalkulatoren på DinSide sparer jeg tusenvis av kroner hvert år med denne.

Dette er en skjærefjæl. På denne deler jeg opp maten min. For å unngå skadelige bassillusker, vasker jeg alltid fjælen efter at den har hatt kontakt med noe spiselig. Dessuten varmer jeg alltid opp maten. - Å spise en stekt lammestek med avføring, er sannsynligvis ikke farlig, i og med at den er varmebehandlet. -
---------- Seksjonsleder Kristin Styrmo Mattilsynet på Kløfta

Dette er ostedelerkniven min. Den har et tykt, smalt blad. Det gjør at osten løsner lett fra bladet, selv om den er myk og klissen. Slik skal en ostekniv konstruéres.

En Jøtul støpejern-stekepanne. Ingeniørene hos Jøtul har til fulle forstått prinsippet med varmeledning i metaller. Derfor er ikke hanken støpt fast i selve pannen. Hanken er klinket løst, slik at pannen skrangler. Dette gjør at ikke varmen overføres så lett til hanken. En behagelig og slitesterk stekepanne. Når jeg skal steke biff, liker jeg å bruke en tung stekepanne. En aluminiumspanne har mindre masse enn en støpejernspanne har, så den blir nedkjølt straks biffen legges i. Dermed må man legge mindre kjøtt i pannen hvis man vil ha den deilige stekeskorpen som jeg liker (hvis man ikke har gasskomfyr , da). Denne fant jeg på søpla tidlig på syttitallet.

Denne kjøpte jeg på loppis i Sverige. Den er liten, og passer godt for omeletter med 3-4 egg. Hanken er av tre, så varmen ikke overføres til hånden.

Tranchérgaffel. Denne bruker jeg når noe skal tranchéres. Jeg bruker den også til å gafle kjøttkaker og annet snadder som er for varmt til å håndteres. Jeg liker at gaffelen har bøyde tinner, slik denne har.

Dette er utbeningskniven min. Fin å ha når stek skal tilberedes.

Ostehøvel. Noen ganger blir skivene for tykke når jeg skjærer osten med kniv. Hvis jeg for eksempel skal legge et ostelokk på en omelett, synes jeg at skivene kan bli litt tykke når jeg skjærer med kniv. Med denne høvelen får jeg løvtynne skiver, bare noen millimeter tykke.

Dette er den kjøkkenkniven jeg bruker mest. Jeg liker ikke hulslipte kniver, for de har så kraftig blad. Jeg liker heller ikke vanlige kniver som ikke er hulslipte, for de slipper ikke maten. Denne kniven har et tynt og smidig blad, men slipper likevel maten. Det er fordi den er perforért, og har to langsgående rygger som holder maten vekk fra bladet. Lurt.

En liten gryte. Når man skal koke eller varme opp litt mat, er denne god å ha. Bildet viser gryten med fire egg fra høner som selv velger om de vil være ute eller inne, og som kan tråkke på grønn plen når de ønsker det. Når jeg skal spise kokte egg, liker jeg såkalte smilende egg. Disse er kokt slik at plommen er fast ytterst, men myk innerst. Slik blir den når eggene kokes i 9 minutter. (Det er mange som lurer på hvor man får tak i egg som er fra høner som går fritt i virkeligheten, i motsetning til Priors "frittgående" høner som sitter i et bur som er konstruert anderledes enn buret til burhøns. Disse eggene kan man kjøpe hos samvittighetsfulle bønder med gårder rett utenfor Oslo (eller en hvilkensomhelst annen by). Bare stikk innom en tilfeldig gård og spør. De fleste kan henvise til seriøse hønseholdere. Vær oppmerksom på at kvalitetsegg ofte er billigere enn de hvite kuglene fra Prior. En annen pussighet er at smaken er mye bedre, og plommen er gulere, og holdbarheten er lenger. Disse eggene har jo ikke ligget i månedsvis på lager. Derfor kan man godt handle mange brett i slengen. Skal man oppbevare egg over lang tid, er det lurt ikke å vaske eggene. De bør ligge kjølig, og ikke i nærheten av frukt eller grønnsaker. Særlig ugunstig skal det være å oppbevare egg sammen med epler.)

I blandt ønsker jeg å drikke et par små kopper kaffe. Da bruker jeg denne kjelen. Jeg har passe mengde kokmalt kaffe i kaffekjelen (det er vanlig å regne ca. 90 g kaffe pr. liter vann), og overrisler kaffepulveret med passe mengde kokende vann. Efter fem minutter agitérer jeg kaffen forsiktig. Når gulbrunt kaffeskum presser seg opp gjennem kaffegruten som ligger som et lokk over vannet, stanser jeg agitéringen. Efter ytterligere fem minutter er kaffen klar. AAAaahhh.

Jeg hadde egentlig tenkt å vise et bilde av blandemaskinen min, men det blev visst en billedserie av det. Jeg kan jo likesågodt vise et eksempel på hva jeg bruker den til. I dette tilfellet viser jeg hvordan jeg laver blomkålstappe. Blomkålstappe er mat man kan benytte når man har mer lyst på blomkålstappe enn potetstappe. På det første bildet viser jeg en blomkål. En slik må man ha. Kok den mør i så lite vann som mulig. Det andre bildet viser kokt, avrent blomkål. Det tredje bildet er hovedbildet i denne serien, nemlig bildet av selve blandemaskinen. På bildet har jeg hatt blomkålen oppi beholderen, og tømmer litt fløte over for å få litt fukt i mosen. De som ikke liker fløte, kan benytte melk eller vann. Jeg starter blanderen, og lar den gå til mosen er jevn og glatt. Noen titalls sekunder bør holde. Så tømmer jeg mosen over i kjelen igjen, og dekker den med revet ost. De som ikke liker revet ost, kan la dette være. Osten gjør at mosen blir tykkere. Jeg varmer det hele på komfyren, og rører mens det blir varmere. Efter en stund ser mosen ut som potetmos, men den smaker ikke som potetmos. Det ferdige produktet har jeg ikke fotografert, for det ser nøyaktig ut som potetmos. Alle vet hvordan potetmos ser ut. Komfyren fant jeg på søpla. Nå som det er så populært med innbyggingskomfyrer, står det mange fine komfyrer på dynga og venter på nettopp deg.

Her skal jeg vise en gryte med antifestebelegg. Den fikk jeg av noen Golfentusiaster for over ti år siden, men den er like god enda. Den er veldig lett å holde ren. En børste og varmt vann er ofte tilstrekkelig. Før jeg rengjør den, må jeg sørge for at den blir møkkete. Det kan jeg gjøre med tomatsuppe. Når jeg skal lave tomatsuppe, bruker jeg tomater, chili, og buljong.. Ofte er jeg i Norge når jeg skal lave suppe. På magisk vis ser det ut til at norske tomatbønder har klart å fjerne smaken fra tomatene, så jeg må bruke utenlandske bokstomater. Det går an å lave suppe med norske tomater, men da bør man i alle fall smakssette med tomatpuré. Jeg bruker kjøttkraft hvis jeg har det, ellers bruker jeg kjøpebuljong. Slik gjør man: Et kilogram tomater med smak, en chili og kjøttkraft kastes i blandemaskinen. Maskinen går noen titalls sekunder. Alt tømmes i en gryte med antifestebelegg. Varmes opp. Spises. Hvis man liker det, kan man spe med litt fløte. Den som har vokst opp med posesuppe, får en liten overraskelse når de prøver denne suppen. Det går jo fortere å lave den, og så smaker det tomater av tomatsuppen. Blandemaskinen skyller man med vann, så er den klar for nye oppgaver. Det samme gjør man med gryten. Kjøleskapet som står ved siden av komfyren fant jeg på søpla. Nå om dagen vil folk ha innbyggingskjøleskap.Ønsker man ekte, norsk tomatsuppe, benytter man selvfølgelig ikke chili. Da kan man også erstatte tomatene med vann.

Slik skal en kaffekjele se ut. Legg merke til detaljene: Bak på kjelen er det præget inn rommål. Hanken er plassért slik at man ikke brenner seg på fingrene selv om lokket er tatt av. Tuten er satt høyt på kannen, slik at men kan fylle kannen godt uten at vannet støtkoker ut av tuten på'n. Hvorfor er ikke alle kaffekanner slik? Grunnen er selvfølgelig at dersom denne kannen var lett å få tak i, ville kannesalget stagnért øyeblikkelig. Jakten på ny kaffekanne ville opphøre, og kannestøperne ville bli arbeidsledige. Jeg var heldig og fikk kjøpt den på Ås, men så måtte jeg ut med en drøy femtilapp.

Denne kjelen er om mulig enda bedre konstruert enn kjelen over. Tuten sitter høyere, lokket er større, tuten er videre, og den er utstyrt med en plystrende propp. Fantastisk.

Jeg spiser veldig mye smør, men jeg liker ikke å sette det på bordet, for smør er stygt. På grunn av dette har jeg i alle år stått i kjøleskapdøren og spist smør, men nå er det slutt på slikt. Jeg har kjøpt smørform. Formen legges i koldt vann noen timer før man fyller den med lunkent smør. Det hele settes til avkjøling, før man endelig kan pakke ut en vakker skulptur som gjør seg godt på bordet. Bånn appetitt.

Hvis man har lyst på en enkel posesuppe, men vil "jazze" den opp, kan man lave en slik suppe som den på bildet. Det man trenger er først og fremst en suppepose. Det spiller ingen rolle hva slags pose man benytter. Vi har brukt Bearnaisesauce, men man kan like gjerne bruke en hundepose. Knepet er at vi gjør som i eventyret om spikersuppen. Først har vi litt vann i en kjele, og så fyller vi på med godsaker. I suppen på bildet har vi brukt stekte kjøtt-terninger, pølsebiter, paprika, chili, tomat og purre. Når vi har blandet det vi ønsker oppi suppen, kommer det magiske øyeblikket, og vi skal ha i posen. Ikke gjør dette. Husk at posen er et kjøkkenredskap, ikke en ingrediens. På denne web-siden skriver jeg jo om kjøkkenredskaper, så posen setter jeg bare inn i kjøkkenskapet igjen (eventuelt legger hundeposen tilbake i veikanten, der hundeiere gjerne legger slike). Dette er en lettvint suppe, og siden vi ikke benytter posen, vil suppen ikke brenne seg, slik posesupper har en tendens til å gjøre. Denne suppen smaker godt, selv om den på et vis er en posesuppe. Ved servering strøes osteterninger oppi suppen.

Dette er den største stekepannen min fotografert sammen med den minste stekepannen min. Sannelig er det stor forskjell, altså.

Jeg tror dette kalles en spatel. Den er fin å ha når man skal bræ krem over en kake. Man kan også bruke den som en stekespade.

Den nye stekepannen min er større enn de andre. Oppi den nye pannen har jeg lagt den som tidligere var den største pannen min. Den store pannen bruker jeg når jeg er alene hjemme og riktig skal kose meg. Jeg kan steke en biff på størrelse med et dasslokk, eller lave en omelett for et skikkelig mannfolk.

Dette er et målebeger. Jeg har fått det av min svigerinne, for hun vet at jeg er helt vill efter målebegre.

Når jeg skal spise oliven, kirsebær eller moreller liker jeg at kjernen er fjærnet. Til dette bruker jeg en kjernefjærner. Kjernefjærneren min er lavet av porcelaine og stål. Hvis man ønsker at ting skal holde i hundre år laver man dem slik.

Ofte finner jeg ut at jeg skal spise mange oliven med Fisla. Oliven er best å spise uten kjernen. Denne olivenkjernefjærneren er lavet for å fjærne store mengder kjerner. Den kan også benyttes til å fjerne kjerner fra moreller og kirsebær. Støpejernskjernefjærnere er kjent for å vare ganske lenge.

Denne har jeg fått av en venn og kollega. Til å koke vann er den fantastisk. Når vannet er varmt, skriker den med en høy og ubehagelig lyd. Slik unngår vi brann.

Kjøkkenvekt fra Cito. Denne er svært elegant, og tar ringe plass på benken. Den har to scalaer. Den ene for å veie gjenstander under tre kg (mat til katten), og den andre til å veie gjenstander over tre kg (mat til meg). På farvebildet har jeg hengt på kalibreringsloddet som brukes sammen med 3kg-scalaen, og dessuten belastet vekten med tre kg. Da benytter vi altså den øverste scalaen.

Jeg er så fornøyd med denne at jeg har tatt to billeder.

Espressomaskinen min. Denne tar liten plass på benken, og er enkel i bruk. Italienerne mener at denne gir best espresso.

Når katten har vært snild, får den låne suppebollen min.

Skal man steke vafler, må man ha skikkelig redskap. Jeg har lest testene som står i dagspressen, og jeg er sterkt uenig. De har feil focus. De er veldig opptatt av at vaflene skal være jevnt stekt, men det er den største feilen et vaffeljern kan ha. Det er nemlig variasjonene i stekingen som gir de beste vaflene. På samme måte som det er blandingen av fett og kjøtt i entrecôten som gir den fantastiske smaken, er det variasjonen i stekingen som gir vaflene det lille ekstra. Alle liker kjøtt, men ikke like mange koser seg med stekt fett. Det er kombinasjonen som gjør det hele vidunderlig. Overgangene fra overstekt vaffel til understekt vaffel høyner opplevelsen. Derfor bruker jeg et gammeldags støpejernvaffeljern, som jeg setter litt skjevt på platen. Komfyren varmer ikke helt jevnt, heller. Old-school-vaffeljernene har fem hjerter, og det er veldig upraktisk, men hjertene blir vakrere på den måten. Vafler skal stekes med kjærlighet, ikke med digital præcisjon. Jeg liker at vaffeljernet holder omtrent 200° C når jeg steker. For å kontrollére temperaturen, bruker jeg et billig IR-thermometer. Dette oppsettet gjør at det er lett å bruke gasskomfyr, keramisk topp, induksjonsovn, utegrillen eller et bål som varmekilde. Blir jernet for varmt, er det bare å flytte det litt vekk fra varmekilden, eller dempe, når det er en mulighet. En annen fordel med oppsettet, er at hele dritten kan skaffes for etpar tjueingser. Jernet kjøper man på loppis, eller i en brukthandel, eller man arver det av bestemor. Det er praktisk talt uslitelig. Thermometer har man fra før. Legg merke til at bildene er av eksepsjonelt dårlig kvalitet. Jeg gjør slik politikere gjør; jeg skylder på noen andre. Antagelig har "noen" vridd på en knapp på fotografiapparatet mitt, jeg er i hvertfall helt uskyldig. Dette ser ikke særlig bra ut, altså. Uansett vet jo alle mine følgere hvordan perfekte vafler og vaffeljern ser ut. Legg merke til at en vaffel stekes på to minutter og tolv sekunder med mitt oppsett. Ingen av de "fancy-schmancy" vaffeljernene som er testet i dagspressen kan vise til slike resultater.

Siste (to dager efter jeg la ut om vaffeljernet):

Jeg er bombardert av følgere som elsker vafler.
1. De følger med i dagspressen, og forteller at moderne vaffeljern har systemer som gjør at fuktighet fra røren slipper ut gjennem sinnrike kanaler i konstruksjonen.
2. De er også opptatt av præcisjonen i gammeldagse enkeltvaffel-vaffeljern, siden de henger sammen med kun ett slarkete hengsel, og dermed ikke treffer likt hver gang det lukkes.
3. Likeledes er det bekymring omkring overflødig røre. I moderne jern (Åviken Diamond 907.6) er det et trau på utsiden av stekeflaten som tar seg av dette.
4. Det de fleste bekymrer seg over, er service. Hvor skal de henvende seg hvis det er feil på et hundreogfemti år gammelt vaffeljern? Gjelder garantien?

Jeg vil her komme med en avklaring:
1. Hvis du trenger et kanalsystem for å kvitte deg med overflødig væske, bruker du for meget væske. I trange tider er det fristende å bruke skummet melk i røren, men det gavner ikke smaken. Lik mengde med fløte eller rømme gir mindre fukt, og mer smak.
2. Old-school vaffeljern (f. eks. Ulefos ♂ No 6.) har et styringssystem som gjør at overjernet treffer underjernet på samme måte hver gang. Se illustrasjon. (Det andre og det tredje bildet.) Kilen treffer slissen.
3. Old-school vaffeljern har overflødighetstrau. Det er ingen ny oppfinnelse. Se illustrasjon. (Det vises godt på det første og det andre bildet.) Bruk riktig mengde røre, så er det uansett ikke noe problem.
4. Selvfølgelig gjelder garantien. Hvis det blir feil (jernet slutter å virke eller noe slikt) på ditt hundreogfemti år gamle vaffeljern, er det bare å snakke med produsenten, så får du et nytt. Garantért. Jeg har aldri hørt om noen som har hatt et problem med dét.

Her er et utvalg av kokekar i støpejern. Jeg liker å bruke jerngryter når jeg skal lave mat. Det første bildet viser woke-pannen min. I den kan jeg bare lave husmannskost. Så kommer jerngrytene, fra den største til den minste. Mellemstørrelsene gidder jeg ikke å fotografere. Grytene tar seg ganske godt ut på bordet, så jeg trenger ikke bruke serveringsfat. De holder også godt på varmen, så maten er god og varm, helt til siste gjest har forsynt seg. Jerngryter er kostbare, så jeg måtte ut med nesten trehundrede kroner for den største, men så tar den ti liter suppe, også. Dette er støpejerngryter, og de er naturlig non-stick uten teflon. Det betyr at de ikke trenger å vaskes. Man bare skyller dem med lunkent vann efter bruk, så er de gullers. Jeg har i hvertfall aldri vasket mine. Det blir heller ikke bakterievekst i jerngrytene som består av tungmetall. Alle vet at tungmetall er svært giftig, og dreper alt. Den lille sausekasserollen fikk jeg for 35 bananer i bruktmarkedet. Da var det tilogmed litt saus i den. Den er produsért av copco i Danmark, designet av Michael Lax. En Sveitser vil gjerne kalle denne kasserollen for en "caquelon". Smørsmelteren har jeg hatt en stund, men jeg spiser mye smeltet smør, så jeg har ikke hatt tid til å fotografere den.

På loppis, for mange år siden, fant jeg denne trykkokeren. Den har tilhørt Gisken Wildenvey, som kvittet seg med den efter å ha kokt poteter med den for et dameblad (NÅ, nr. 19 i 1955). Den hadde sorte hanker opprinnelig, men jeg har skiftet til elfenbensfarvede hanker. Jeg prøvde den for første gang i dag. Jeg har ikke brukt trykkoker siden tidlig på syttitallet, så jeg er litt rusten. Fordelen med førstegenerasjons trykkokere er at de opparbeider trykk ved hjelp av tyngdekraften. Siden tyngdekraften er ganske lik over hele jorden, vil koketiden bli den samme over alt. Moderne kokere sammenligner lokalt trykk med trykket inni kokeren. Dermed vil kokepunktet for en tredjegenerasjons trykkoker variere på samme måte som en åpen kjele når man er på høyfjellet. Når sherpaene koker på Mount Everest med sine trykkokere, må de altså bruke en tabell for å finne riktig koketid. Det slipper heldigvis jeg. Nuvel. Dette gikk som en lek. Vi som tenker på miljøet, bruker slik trykkoker. Med denne kan koketiden reduséres med 70%, om du synes det er greit med "al dente", som italienerne kaller det når koketiden har vært litt snau. Siden koketiden er så kort, sparer man betydelig mengder energi, og det er jo gunstig for miljøet. Om jeg skal koke 4 porsjoner poteter med denne, sparer jeg ca. 25 øre i strøm. Da har jeg kokte poteter for en uke. Innsparingen i løpet av et år, blir således ikke ringere enn 13 kroner. I løpet av 9 1/2 år er kokeren spart inn, og jeg har allerede hatt den lenger enn det. Mitt første måltid blev lapskaus, og den smakte riktig godt.

500 g småskåret dødd ku
For tyve kroner i røkt kjøttpølse
4 stk poteter
4 stk gulrot
1 liten kålrot
1 persillerot
2 vårløk
5 dl grønnsakbuljong (2 buljongterninger i vann)
2 laurbærblad
1/2 ts timian
1 ss chilipasta

Stek biffterningene. Hiv alt i koker'n, og kok på 120 C i 15 minutter. (Jeg har limt blått limbånd på siden av kokeren, slik at jeg kan ta tempen med IR-thermometeret.)

Bon apétit.

Dette er en mixmaster fra Hobart. Den heter Hobart N50. Den er svært tung, så den bruker jeg bare når jeg skal kose meg.

Alle som kjenner meg, vet at jeg liker speilegg. Jeg synes at det er kjedelig å steke egg, så jeg har lurt på hvordan jeg kan gjøre det enklere. Hvis jeg bruker større egg, trenger jeg ikke å steke så mange. Jeg tenkte at jeg burde prøve strutseegg. Et slikt egg fyller hele pannen, så jeg trengte bare å steke ett. Jeg visste ikke at dette var noe de hadde i butikken, men der tok jeg feil. Ved nærmere eftertanke: Hvor skulle de ellers hatt det?
Hvis du ønsker å koke strutseegg, kan du finne koketid her.

Siden jeg har lagt ut bilde av sausegryten min designet av Michael Lax, synes jeg det er riktig også å legge ut bilde av stekepannen min, designet av Michael Lax. Denne fant jeg i sin tid liggende oppå en søppelcontainer ved Gjøfjell kirke på Nesodden. Den er stor og god, men litt tung til hverdagsbruk. Jeg bruker den hvis jeg skal ha gjester. Den er dekorativ, så jeg setter den på spisebordet, gjerne full av bacon eller biffterninger.

Dette er gryteunderlaget mitt. Jeg har skrudd ned skiltet fra sot-rensemaskinen min. Dampmaskinen min soter en del, så jeg bruker renseren omtrent daglig. Derfor husker jeg bruksanvisningen utenat, så det har ingen hensikt å ha den hengende på renseren. Nu får den heller gjøre nytte som gryteunderlag. Jeg skulle gjerne hatt et sånt fancy gryteunderlag som de selger i gryteunderlagbutikken, men dette får duge.

Her er krydderkvernen min. Man må nesten ha en krydderkvern for å kverne krydder. Man får selvfølgelig kjøpt ferdigkvernet krydder, men slikt krydder mister hurtig aromaen. Når krydderet kvernes, får det større overflate som aromaen unnslipper fra. Denne aromaen vil jeg gjerne fange i maten min, så derfor kverner jeg krydderet rett før jeg har det i retten. De dyktigste stjernekokkene står gjerne og tukler med en pepperkvern over de varme grytene, mens de brenner seg på fingrene og får damp inn i kvernen slik at denne ruster. Noen ganger blir vrioppkvernen deres glatt av alt strevet, slik at den havner i gryten til den klønete kokken. Når man er på restaurant og dette skjer, kan ofte gjestene høre den temperamentfulle kokken banne så det lyser fra kjøkkenet. Da må kelneren trøste kokken, og serveringen trekker ut. Min kvern har det festlige navnet "Husqvarna". Det passer fint, for det er jo en huskvern. Husqvarna er et sted i Sverige, som har fått sitt navn efter en mølle (eller en kvern), som lå ved en festning (eller et hus). Festningen heter Rumlaborg, og elven (eller åen) som forsyner Husqvarna med vann heter Husån. Husqvarna startet sitt industrieventyr allerede i 1689, da Svenskene i Jönköping for alvor begynte å utnytte vannkraften i Husån. Husqvarna er kjent for sin produksjon av våben, motorsager, gressklippere og husgeråd. Med min kvern kan jeg kverne pepper uten å bli svett eller å brenne meg på fingrene. Den kverner pepperet mye raskere enn vrioppkvernene, og den er vakker å se på.

Noen ganger er man lei av sånn hipp utenlandsk mat, og får lyst på husmannkost. Da steker jeg i woke-pannen. Jeg fant raskt ut at jeg hadde ikke noe å legge pannen på under oppvarmingen, så jeg inviterte bryggeren. Det viste seg at han kan sveise, så han lavet en holdert til meg. Sammen med opptennertdingsen passer den godt til å varme pannen med. Jeg burde lagt ved bilder av det ferdige måltidet, men alle har vel sett svidde middagsrester.

Denne fant jeg i kjelleren. Det er en kopi av sausekasserollen til Michael Lax. Dette er vel nærmere det sveitserne kaller en "caquelon". Caquelonen skal helst være emaljert på innsiden også, men dette er jo bare en kopi. Siden den er emaljert på utsiden, har den det samme begrensede bruksområdet som grytene fra Le Creuset. De tåler ikke så høy varme. Hvis jeg skal tilberede noe med sterk varme, kan jeg bare bruke den uemaljerte originalen. Den er lettere å rengjøre, også.

Dette er en caquelon slik den aller helst skal være. Den er lavet av glasert stentøy, i Luxembourg, av Villeroy & Boch. Ordet "caquelon" er stjålet fra det tyske "Kachel", som betyr "glasert stentøy". Det er antagelig fransktalende sveitsere som har begått denne forbrydelsen. Disse brukes gjerne når man skal lave fondue. "Fondue" kommer av det franske "fondre", som betyr "å smelte". Sveitsere liker å spise smeltet ost fra en slik. I Sverige laver de rundbrennere av kakkel, såkalte kakkelovner. Når man laver ostefondue med en caquelon, vil det gjerne legge seg en tykk skorpe i bunnen av caquelonen. Når all den smeltede osten er fortært, fisker man ut "nonnen", som vi kaller denne skorpen. De gjestene som ikke allerede er stappa, deler nonnen mellem seg, gjerne til et glass vin.

Er dette en caquelon? Den er fra Villeroy & Boch. Jeg har fått den av en sykesøster som fant den på jobben. Dette er ting som lå igjen på et pasientværelse efter middag, så det er sikkert gjenglemt fra kantinen. Jeg pleier å servere kjøttkaker i brun saus fra den, sammen med vin i den flotte karaffelen som jeg fikk sammen med caquelonen. Karaffelen er konstruert slik at man får ekstra overflate på vinen, så den får lufte seg. Caquelonen er vanskelig å rengjøre, så det var litt matrester i den da jeg fikk den. Vinskvetten som var i karaffelen, var temmelig sur, så den bare slo jeg ut. Her viser jeg hvordan det presenterer seg på bordet med kjøttkaker og en skvett vin. Jeg får vann i munnen.

Her viser jeg et utvalg av mine ostekniver. Jeg har lagt dem i slik rekkefølge at den mest brukbare ligger til venstre i bildet. Den til venstre er påstemplet "Svend-Mo, rustfri", og er egentlig en rotkniv. Denne er ikke lenger i handelen. Bladet er riflet, og det gjør på magisk vis at osten slipper bladet. Samtidig får osteskiven et dekorativt mønster. Denne er svært egnet til rumtemperert Ridderost, men står seg godt også når mykere ostetyper skal deles. Den neste på listen deler noen av de samme egenskapene, og er egentlig en rothakke. Dessverre har den en begrensning, siden skaftet kommer i veien hvis osten er for høy. Hvis osten er høyere enn 55mm, blir det klin. Denne er ogstå stemplet med Svend-Mo. Den tredje kniven er stemplet med "Rostfrei". Jeg antar at det er en Svend-Mo, for navnet er vel en sammenslåing av Svendsen & Sønn, maskinverksted, Moss. Den har jeg arvet av min mormor (som var fra Moss), og den har nok delt mange kilo gammalost. Bladet slipper osten uten problemer. Ulempen med denne kniven, er at man kan ikke skjære helt gjennem osten, medmindre osten er lagt på kanten av fjælen. Fingrene kommer i veien. For mange er ikke dette et problem, men jeg liker ikke at herr "Rostfrei" skal bestemme hvor jeg skal legge osten når den skal deles. Den siste kniven på bildet har samme ulempen som arven fra mormor. Den er stemplet med "Victorinox". De er like gode, men jeg foretrekker mormors, av nostalgiske grunner. Knivene kan også brukes til å dele grønnsaker, og gir det dekorative riflemønsteret på maten. Det tar seg godt ut på pommes frites, sylteagurker, rødbeter, gulrøtter, smør og annet. Riflene gjør at maten får større overflate, og dermed vil den smake kraftigere. Dessuten vil maten frakte mer saus. Mange som har vært i Danmark, har latt seg friste til å kjøpe ostekniv med streng, av pappsakstypen. Danske osteforretninger har gjerne en slik stående på kanten av disken, og bruker den når de skal dele et ostehjul eller annet. Det er et imponerende skue. Hvis man kjøper en slik type i kjøkkenutstyrsforretningen, er det fort gjort ikke å ta høyde for at man kommer hjem med en lommemodell. Det er svært begrenset hvor stor ost som kan deles med disse miniatyrene. Jeg bare sier: "Nei, takk!"

Loff er blitt så skrekkelig dyrt, så jeg baker min egen. Jeg gidder ikke å legge noe arbeid i det. Dette er godt nok:

Eltefri gryteloff m/gryn

Ingredienser

400 g hvetemel, + ekstra til "bretting"
100 g hvetegryn (eller 200 g hvetegryn)
1 ts tørrgjær
1.5 ts salt
3.5 dl vann eller en bjørnunge

Det er viktig at fremgangsmåten følges til punkt og prikke. Slik gjør du:
Bland alt det tørre i en romslig bolle og rør det godt sammen.
Tilsett væsken og arbeid deigen raskt sammen til en litt løs og
klissete deig. Jeg er lat, så jeg venter med å røre til jeg har tilsatt væske.
Hvis du ikke vil møkke til en romslig bolle og rørepinnen din, kan du bruke en kjøkkenmaskin.
Dekk bakebollen med plastfolie og la deigen stå og
heve i rumtemperatur over natten. Jeg bruker å dekke til med en brukt bærepose. Gjenbruk er viktig.
Kast en død katt over skulderen. Det er viktig å kaste den over venstre skulder.
Hvis du ikke har en død katt, kan du tenke deg at du har kastet en død katt over skulderen.
Dryss mel over deigen og på bakebenken. Hell den klissete deigen
ut på det melede underlaget. Brett deigen fra alle kanter inn mot
midten noen ganger. (Dette er viktig.) Form deigen til en stor og fin bolle.
Hvis du ikke vil ha masse mel utover, kan du la være å ha mel på underlaget, men du bør brette deigen.
Legg brødet over på et stykke bakepapir. Dekk til og efterhev brødet i 30 minutter, mens gryten og ovnen varmes opp.
Jeg legger deigen i en stekepanne når den skal efterheve. Pannen setter jeg på et gryteunderlag, oppå steketoppen, og setter platen på "1".
Hvis du ikke har bakepapir eller stekepanne, kan du legge deigen direkte på benken.
Bruk en jerngryte med lokk, eller noe annet. Varm stekeovnen til 250 grader og varm gryten i ovnen.
Ta den varme gryten ut av ovnen. Løft brødet over i gryten. Dryss
over litt mel og snitt et eller flere snitt i brødet med en skarp kniv.
Hvis du ikke har en skarp kniv, kan du la være å snitte brødet. Hvis du ikke har mel, kan du la være å drysse på mel.
Sett på lokket, sett gryten inn i ovnen og stek brødet under lokk i 40 minutter.
Ta av lokket og stek videre i cirka 15 minutter. Hvis du ikke har 15 minutter, kan du la være å steke brødet uten lokk. Da blir skorpen mykere.
Brødet er ferdig når det har fått en gyllen skorpe og det avgir en hul lyd når du banker på det,
eller når det ser ut som en bjørn som har rullet seg sammen slik at den ser ut som et nybakt brød.
Ta gryten ut av ovnen og avkjøl brødet på rist.
Hvis du ikke har rist, kan du avkjøle brødet på bordet.

Siste:
Efter successen med hveteloff, fikk jeg lyst til å prøve å lave en havreloff. Bruk samme oppskrift, men legg til 100g havregryn.
Da blir det som bilde 4, 5 og 6. Det smaker godt. Noen undres på om man bør ha mer vann eller øll i deigen når man fyller
på med 100g havregryn. Sannelig om jeg vet, men mer øll kan vel ikke skade. Hvis du liker at brødet er grøvre, er det bare å bytte ut hvetemelet med
sammalt hvete. Da bør du fylle på ytterligere en halv dl øll også. Bilde 7, 8 og 9. Dette brødet er et Kneippbrød.
I følge lov om salg av brød efter vegt, 11. juni 1915, skal Kneippbrød bakes av sammalt hvete, og det skal veie 3/4kg 12 timer efter at det er bakt.
Dette er det første Kneippbrødet jeg har sett i hele mitt liv. Sebastian Kneipp anbefalte å gå barbent i duggvått gress. Det anbefaler jeg også.

Jeg har fått meg ny stekepanne. Dette er den minste stekepannen min. Jeg har fotografert den oppi det som tidligere var den minste stekepannen min. Den nye stekepannen bruker jeg hvis jeg skal ha en lett frokost, med bare litt egg og litt bacon. Da er den god å ha.

Endelig har jeg fått fatt i en ny stekepanne. Dette er den største jeg fant som går inn i ovnen. På vrangsiden har den grillfurer. Det er fint for produsenten, for da sparer de litt jern når de produsérer. Jeg, for min del, skulle ønske at den var slett på begge sider. Jeg har ikke klart å finne ut hvilken nytte jeg kan ha av grillfurer. Det er jo flott for den som liker å vaske grillfurer, men for meg er det bare plunder.

Jeg har fått meg en Dutch oven. Det er en jerngryte med lokk. USAnere mener at nederlendere er veldig gjerrige, og har noen uttrykk som uttrykker dette. Hvis en mann har med seg en dame ut for å spise, og bare vil betale sin egen mat, kalles dette "to go Dutch". Denne gryten kalles Dutch oven fordi den har flatt lokk, og er dermed stablevennlig. Man legger glødende kull under den nederste gryten, og på lokket dens. Så kan man sette en ny Dutch oven oppå, og en ny oppå der igjen, med glødende kull imellem. På denne måten sparer man brensel. Jeg har brukt min til å tilberede et britisk måltid, nemlig Shepheard's pie. Det er en irsk rett. Jeg hadde ingrediensene i en gryte som jeg plassérte inni min Dutch oven. Jeg la en rist i bunnen for at ikke paien skulle svi seg. Paien stekte i en time i ovnen.

Shepheard's pie (til tre pingler eller to mannfolk)
400 g kjøttdeig (helst av får eller gjet)
1 boks hakkede tomater
1 boks bønner
1 boks champignon (eller fersk champignon)
1 boks tomatpuré
1 hakket sjalottløk
1 pakke bacon
1 chili
pølsebiter
5 poteter (eller noe sånt) til mos
1 boks revet ost

Stek kjøttdeigen forsiktig og tøm den i jerngryten (eller ildfast bolle). Krydre ad libitum.
Tøm tomatene oppå kjøttdeigen.
Dryss opphakket chili oppå tomatene.
Tøm bønnene oppå chilien.
Stek champignon, og tøm dem oppå bønnene.
Tøm puré oppå champignonen.
Tøm hakket sjalottløk oppå puréen.
Tøm pølsebiter oppå sjalottløken.
Klipp baconskiver smått og stek dem . Tøm det oppå pølsebitene. (Ferdighakkede baconterninger blir ikke like godt.)
Skrell potetene, kok dem og mos dem uten vann eller melk. Bruk heller smør, men ikke mer smør enn poteter. Tøm det oppå baconet. Aldri rør om i gryten.
Tøm revet ost på toppen.
Sett gryten inn i ovnen, uten lokk. Stek på 200 C til osten er gyllenbrun. Det burde ta omtrent en time, eller to med stor porsjon i kold jerngryte.
Hvis du heller vil ha kjøttdeig av storf, kalles det cottage pie. Vegetarvarianten kalles farmers pie.

Jeg ser at Gordon Ramsay laver sin på en annen måte, heldigvis. For noe griseri. Han rører alt sammen, til det ser ut som om det har vært gjennem en person. Så koker han det til all struktur er borte. På toppen heller han smørsyre for å få frem smaken av at det har vært gjennem en person. Æsj. Ved min ankomst til Britannia (Irland), sa de: "Hvis du liker været, kommer du til å elske maten." Med min oppskrift blir paien kjempegod. På det siste bildet vises paien. Jeg har allerede forsynt meg.

Alle liker selvsagt rutete ytrefilét av hjort. Jeg også. Derfor har jeg fått grillpanne og hjortefilét av sønnen. Det blev joggu bra.

Hjemme, tilbake til Bilder.