Forskjellig 5
Fisla har kjøpt
så mange kaffekopper og karafler at vi måtte
kjøpe en bondegård med låve. Her er
det plass til mange kaffekopper. Her kan vi dyrke korn. Det er
bra, for nå trenger vi gryn.
Fisla er systematiker.
Derfor sorterer hun kortstokkene mine. Når
man skal spille kort er det dumt med sorterte kortstokker,
så jeg har skaffet en kortstokkemaskin. Denne blander
kortene på en fortreffelig måte. Min kortstokkemaskin
skaffet jeg på sekstitallet, så den trenger ikke
batterier. Batteriene ville uansett vært flate nu.
Efterhvert som jeg merker
at alderen tynger er det vanskeligere å skjule
at synet svikter. Jeg nekter å bruke briller. Løsningen
har vært å kjøpe spillkort med ekstra
store cymboler. Ingen kan gjette at synet er skrøpelig.
God hånd, forresten. Det stinker utgang. I hvertfall
hvis du er i gunstig sone.
Kjempefin fiskestang. Den
er påmontért en multisnelle fra AktieBolaget
Urfabriken. Det er en Record 1700 modell C. Denne fant jeg
på Ekebergmarkedet.
I Vestfold, her jeg bor, har
kommunen skjenket oss fire nye søplekasser. De
skjemmer miljøet. Søppelet skal legges i kassene
i et spesielt system. Når jeg har gjester hender det
at disse ikke forstår systemet, og kaster feil søppel
i kassene. Da får jeg brev fra søppelkjøreren
om at jeg er kommet på en liste, og at søppelet mitt
er fotografert. En nabo gjorde meg oppmerksom på at dette
er et problem som er lett å løse. I handelen finnes
noe som på folkemunne kalles "problemløseren". Slik ser
den ut.
Jeg har kjøpt meg ny
læpptåpp. Denne er produsert av den kjente
motorsykkelfabrikanten Triumph i Nurnberg. Selgeren kunne
fortelle at den ikke har vært slått av siden den
blev kjøpt inn på sekstitallet. Selv om den har
stått på i nærmere femti år har den
aldri krasjet. En moderne læpptopp krasjer før det
har gått en uke. Legg forresten merke til det flotte skrivebordet
som jeg har plassert læpptåppen oppå. Det
er snekret av min oldefar som var modellsnekker i Moss. Han snekret
tremodeller til støpejernsdeler på et verksted i
Moss.
Veldig ofte blir jeg spurt: "Hvis
du flyttet til en øde ø, og bare kunne
ha med én ting, hva ville du hatt med?". Svaret mitt
er alltid:" En gorilla og to ølljekker." (En gorilla
og to ølljekker er bare én ting. Akkurat som
når du alltid får med åtte felger når du
kjøper bil, kommer alltid gorillaen med to ølljekker.
Gorillaen har som kjent fire hender, og kan trekke opp to øll
av gangen.) Nuvel. Jeg har endret mening. Jeg vil ha med den avbildede
ølljekken. Med den kan jeg trekke opp dobbelt så mange
øll som en gorilla kan, og jekken spiser ingen ting. Da jeg
i ungdomstiden arbeidet på et kjent norsk bryggeri, brukte vi
stadig en slik jekk. Øll som var gått over dato blev returnert
til bryggeriet, og vi jekket opp flaskene og tømte innholdet
ut inne på et rum med sluk i gulvet. Jeg har lett efter slik jekk
i mange år, og plutselig lå den der på et loppemarked
(loppis) for bare 1 SEK. Når jeg har gjester skal jeg legge frem
denne jekken. Tidligere har det vært et problem at jekken blir
glovarm når jeg fester, men den tiden er nu en saga, blott.
(Dersom jeg kunne ta med en gjenstand og en venn ville jeg ta med ølljekken
og gorillaen. Jeg liker gorillaer. Jeg regner med at kjærringa
og pusekatten følger med uansett, på samme måten som
åtte felger til bilen.)
Endelig. Jakten er over. For oss
som er gamle er det vanskelig å høre andres
tale. Høreapparater er i handelen, men ungdommen
er så begeistret for ting som bruker batteri. Produsentene
tror at det er ungdommen som har rett, men slik er det ikke
alltid. Vi gamle sliter med dårlig hukommelse, og det er
ergerlig når batteriet går ut i høreapparatet,
rett før vi setter oss til radioen. Mitt nyerhvervede
høreapparat benytter ikke batterier. Det er mekanisk, og
forsterker mer enn de transistoriserte dingsbomsene. Apparatet
koster omkring 4000 kroner mindre enn de nye. Jeg er svært
fornøyd. Så veldig gammelt er ikke apparatet heller.
De gamle var av horn.
Det er tungvint stadig å dra
frem uret hver bidige gang jeg skal lave meg en kopp kaffe.
Når kaffen er malt overheller jeg den med varmt vann, og
lar dette trekke sålenge som det renner sand i timeglasset.
Det skulle bli omlag 10 minutter, det. I hvertfall med mitt timeglass.
Min gamle candelaber av porcelain -
til kakelys - gikk dessverre i knas. Nu benytter jeg denne,
av tinn.
Til et herbarium trenger man en slik.
Den presser planter for meg når jeg ikke har tid.
Det spørs om jeg kan finne en Tussilago farfara på
denne tiden av året, men neste vår skal jeg fange
en og kryste den. Så skal den gjemmes i mitt herbarium,
og når jeg ønsker det skal jeg ta den frem og beundre
den. Slik får den evig liv, om det så bare åpenbares
en gang iblandt, og ellers har det trist i mørket. Jeg
vet ikke hva en slik maskin heter, men jeg kaller min for sheriff
George Corwin. Dens første offer blev en Fredløs (Lysimachia
punctata).
Dette er laboratorieutstyr. Med dette utstyret
kan jeg studere XL, R og Z. Jeg kan også studere Ur
og Uxl, samt U og I.
Lukteflaske inneholdende salmiakkspiritus.
Når jeg merker at jeg er i ferd med å dåne,
lirker jeg flasken opp fra lommen, vrir av proppen og tar en
skikkelig sniff. VÅKNER!
Dette er et gammelt spill, et pengespill.
I gamle dager sa vi at når noen hadde tapt alt, var de
"loppet". Derfor var det mange som kalte dette spillet for "loppespill".
Om man skal spleise tauverk er denne god
å ha. Den kalles en "merlespiker".
Skaffer man seg slike, har man hodetelefoner
for resten av livet.
Flott notisbok fra et svensk loppis.
Jeg var hos glassmesteren en tur. På
disken hadde han slike biler til gode kunder. Jeg spurte om
jeg kunne få en til barnebarnet, og han gikk på
limpinnen. HAHAHAHAHA!
Med denne bålpannen kan man varme
de lækreste retter.
Da jeg var et lite barn likte jeg å
leke med blålere. En dag da foreldrene mine tok fra
meg en klump hadde jeg ved en tilfeldighet lavet denne figuren.
Derfor heter jeg Bjørn.
Jeg blir aldri lei av bilder av traktoren.
Aurlandsko. Dette er de originale "Penny-loafers".
Det er ikke bare jeg som bruker slike. De pryder også
føttene til en feminin britisk agent (007), og en tidligere
pop-stjerne (M. Jackson). Jeg har nok et røffere image
enn de nevnte herrer, men disse skoene er skikkelig gode, altså.
På amerikansk kalles de bare "Weejuns" (Norwegians).
Dette er tannpirkeholderen min. Jeg kaller
den "Leif" efter en kjent norsk vektløfter.
Det hender at jeg må røske ut innmaten
i et armbåndsur, eller skifte lenke på det. Da
bruker jeg slikt verktøy.
Jeg har gjester som røker, og de får
legge fra seg sneipene sine i dette askebegeret.
Dette er en limpotte. Når jeg skal lime
treverk, bruker jeg gjerne hornlim, for det er best. Da kan det
være kjekt med limpotte.
Jeg har fått ny bil. Ord blir overflødige.
Siste: Jeg har fått enda en bil. De to siste bildene viser
prøvetur i sneen her hjemme i Vestfold. Bilene sank litt nedi,
men heldigvis fikk jeg dem løs.
Når jeg skal kose meg, liker jeg å spise
røkt mat. Det er mye bryderi å levere grisen inne
i kaupangen for å få den røkt (den klarer ikke
å løse bilett på T-banen nu som det er blitt så
automatisért), så det gjør jeg selv, hjemme på
gården. For å få til det på en enkel måte,
har jeg kjøpt en røkgenerator til å feste på
grillen. Jeg velger selv om jeg vil ha maten varmrøkt eller
koldrøkt. Har man et stramt budgett, kan man lave sin egen røkgenerator av dritt og lort som
man finner i garagen.
Jeg mener at alle voksne mennesker bør ha mulighet
til å kontakte andre til alle døgnets tider. Dermed
er alle andre tilgjengelige når jeg trenger det. Det
er grunnen til at jeg har skaffet meg en telefon. Jeg synes at
det er irriterende at folk ringer til meg når det ikke passer,
så jeg har satt en bryter på ringeklokken. Slik unngår
jeg irriterende telefoner fra folk som skal selge noe, eller bare tullprate.
Telefonen har jeg hatt i mange år, men siden den er dekadisk,
har det ikke vært mulig å ringe ut med den. Den har vært
ubrukelig. Heldigvis er teknikken nu kommet så langt at man har
funnet en løsning. Jeg har montert en DTMF på telefonen,
så nu er den god som ny. Alle banktjenester kan fra nu av utføres
hjemmefra, uten at jeg trenger å forlate hallen.
Jeg har fått i gave en Yankee-trekker. En slik
brukte jeg daglig da jeg var elektriker. Fra før hadde jeg
en Handyman. Det er det samme, bare at den er mindre. Disse skrur unn
skruene raskt og effektivt, uten bruk av strøm fra kullkraftverk.
Tenk om man kunne kjøpe elbil med tilsvarende egenskaper.
Strømprisene fyker i været, så jeg
har kjøpt meg en trankole. Hvis jeg ikke skal lese om kvelden,
bruker jeg denne heller enn elektrisk lys. Jeg har ikke fjernsyn, smarttelefon
eller facebook, så jeg har tid til å konversere med Fisla.
Til konversasjon trenger man ikke så grell belysning. Fordelen
med trankolen er at den gir en herlig duft mens den brenner tran inne
på kjøkkenet. Jeg forstår ikke hvordan jeg har klart
meg uten en slik.
Her er noen bilder av strikkemaskinen min. Det er en rundstrikkemaskin.
Hjemmeværende med tid til overs kunne leie en slik, og produsere
strømper for salg. Det var Strikke-Centralen som solgte disse
i Norge. Centralen solgte også garn og annet man trenger for å
lave strømper. Maskinen er i god stand, og kommer til å
strikke stømper i mange år, stadig.
Dette er skoblokkeren min. Jeg har eksostose ved stortåens
grunnledd, så jeg har forsøkt å få blokket
ut sko hos skomakeren. Det er umulig. Derfor har jeg kjøpt en
skoblokker av barnebarnet til en skomaker på Notodden. Den heter
Protos D. R. G. M., og er produsért av Mebus Maschinenbau Ges.
i Schwelm. Til å blokke ut ekstra meget på riktige steder,
bruker jeg ilkeknotter, som man ser av det andre bildet. Det er deilig å
vite at det den fagutlærte skomakeren er ute av stand til å
gjøre, ordner jeg lett selv. Hvis det er noen skomakere der ute som
trenger kurs, er jeg klar.
I slekta har jeg en såkalt skapsprenger. Skapene åpnes
med "brute force" (voldsom makt i norsk sprog). Han har bygget det
som i fagsproget kalles en "Safecracker". Med denne dingsen kan man
med letthet åpne en safe med mekanisk kodelås. Det krever
riktignok at man er i stand til å programmere dingsen, og dessuten
har tid til å vente på at den gjør jobben sin. Det
tar aldri mange uker å åpne et skap. Vips. Når skapet
er åpnet, kan man kose seg med barndomsbilder av eieren, den første
hårlokken og den anløpte dåps-skjeen. Kanskje man
også kan finne de toffe mansjettknappene eieren fikk av bestemor
til konfirmasjonen. Testkjøringen gjorde vi med en Sargent &
Greenleaf 8088. Da jeg redigerte bildene, gikk jeg bananas med anonymisering.
Verten er sladdet i sin helhet, med unntak av foten, som vises så
vidt i bildene.
Jeg har fått en ordentlig høvelbenk. Dette er muligens
en av de første som var i handelen hos Clas Ohlsson. I hverfall
ligner den ikke på de høvelbenkene som er i handelen nu.
Jeg har lavet havebord. Bordplaten fant jeg i haven. Det er et solid
bord, som jeg neppe trenger å ta inn om vinteren. Det må
nok flikkes på, før det blir vakkert, men jeg har testet
det. Kaffekoppen satte ikke merker på bordplaten, selv om jeg sølte
litt.
Jeg har vært litt snufsete en stund, og en dag våknet
jeg med temmelig redusert hørsel. Se hva jeg fant i øret.
Det var helt tett av ørevoks. Legg merke til at voksen er full av
hår. Det er fantastisk at kroppen kan produsere slikt. Jeg sparer
på dette, slik at jeg kan lave et kakelys når jeg har nok voks.
Det skal noen få til fødselsdagen sin. Et slikt lys vil pryde
en bløtkake på en helt annen måte en de kjipe kjøpelysene
med syntetisk voks.
Jeg har kjøpt en dings til hjelp ved skinnarbeider. Den holder
arbeidsstykket mens man syr. Det andre bildet viser en skinnbit, efter
at jeg har skåret vekk det jeg skal bruke. Jeg bruker rårand,
og det er temmelig stivt. Når man fukter det, blir det formbart, og
på det tredje bildet har jeg brettet det, for at det skal bli lettere
å håndtere. Det vises godt på det fjerde bildet. Jeg bruker
en gaffel for å lave hull til tråden, det viser jeg på det
femte bildet. På det sjette bildet bruker jeg min nyerhvervede dings
til å holde arbeidsstykket. Når jeg syr, tråkler jeg med
to tråder i de samme hullene. Det syvende bildet viser at jeg tar fire
attersting for at ikke sømmen skal rakne. Ekspertene sier at det er
tilstrekkelig med tre attersting, men jeg er klin gæærn. Resultatet
vises i bilde nummer åtte. Jeg har så stort hode, at jeg kan
ikke bruke moderne briller. De rekker ikke bak ørene, så det
er umulig å få dem til å sitte ordentlig på
hodet. Derfor bruker jeg antikke briller med lange stenger. Disse går
ikke ned i et vanlig brille-etui, og derfor har jeg lavet et passende etui
til mine briller. Bildene er dessverre uskarpe, for de er tatt i lyset fra
en candelaber. Når man utfører gammelt håndverk, bruker
man ikke elektrisk lys. Noen har sikkert lagt merke til sylen i bilde 6 og
7, og lurer på hva jeg har brukt den til. Det er bare eyecandy.
Denne er kjekk å ha. Hvis det for eksempel brenner hos naboen, kan
jeg bruke denne mens jeg går bort for å se på. Den bråker
fælt, og trenger ikke batteri. Den har sveiv. Det er en Vixen horns,
hand crank siren, model VXS-1000P.
Hjemme, tilbake
til Bilder, forskjellig, forskjellig 2, forskjellig 3, forskjellig 4