Forskjellig 5

Fisla har kjøpt så mange kaffekopper og karafler at vi måtte kjøpe en bondegård med låve. Her er det plass til mange kaffekopper. Her kan vi dyrke korn. Det er bra, for nå trenger vi gryn.

Fisla er systematiker. Derfor sorterer hun kortstokkene mine. Når man skal spille kort er det dumt med sorterte kortstokker, så jeg har skaffet en kortstokkemaskin. Denne blander kortene på en fortreffelig måte. Min kortstokkemaskin skaffet jeg på sekstitallet, så den trenger ikke batterier. Batteriene ville uansett vært flate nu.

Efterhvert som jeg merker at alderen tynger er det vanskeligere å skjule at synet svikter. Jeg nekter å bruke briller. Løsningen har vært å kjøpe spillkort med ekstra store cymboler. Ingen kan gjette at synet er skrøpelig. God hånd, forresten. Det stinker utgang. I hvertfall hvis du er i gunstig sone.

Kjempefin fiskestang. Den er påmontért en multisnelle fra AktieBolaget Urfabriken. Det er en Record 1700 modell C. Denne fant jeg på Ekebergmarkedet.

I Vestfold, her jeg bor, har kommunen skjenket oss fire nye søplekasser. De skjemmer miljøet. Søppelet skal legges i kassene i et spesielt system. Når jeg har gjester hender det at disse ikke forstår systemet, og kaster feil søppel i kassene. Da får jeg brev fra søppelkjøreren om at jeg er kommet på en liste, og at søppelet mitt er fotografert. En nabo gjorde meg oppmerksom på at dette er et problem som er lett å løse. I handelen finnes noe som på folkemunne kalles "problemløseren". Slik ser den ut.

Jeg har kjøpt meg ny læpptåpp. Denne er produsert av den kjente motorsykkelfabrikanten Triumph i Nurnberg. Selgeren kunne fortelle at den ikke har vært slått av siden den blev kjøpt inn på sekstitallet. Selv om den har stått på i nærmere femti år har den aldri krasjet. En moderne læpptopp krasjer før det har gått en uke. Legg forresten merke til det flotte skrivebordet som jeg har plassert læpptåppen oppå. Det er snekret av min oldefar som var modellsnekker i Moss. Han snekret tremodeller til støpejernsdeler på et verksted i Moss.

Veldig ofte blir jeg spurt: "Hvis du flyttet til en øde ø, og bare kunne ha med én ting, hva ville du hatt med?". Svaret mitt er alltid:" En gorilla og to ølljekker." (En gorilla og to ølljekker er bare én ting. Akkurat som når du alltid får med åtte felger når du kjøper bil, kommer alltid gorillaen med to ølljekker. Gorillaen har som kjent fire hender, og kan trekke opp to øll av gangen.) Nuvel. Jeg har endret mening. Jeg vil ha med den avbildede ølljekken. Med den kan jeg trekke opp dobbelt så mange øll som en gorilla kan, og jekken spiser ingen ting. Da jeg i ungdomstiden arbeidet på et kjent norsk bryggeri, brukte vi stadig en slik jekk. Øll som var gått over dato blev returnert til bryggeriet, og vi jekket opp flaskene og tømte innholdet ut inne på et rum med sluk i gulvet. Jeg har lett efter slik jekk i mange år, og plutselig lå den der på et loppemarked (loppis) for bare 1 SEK. Når jeg har gjester skal jeg legge frem denne jekken. Tidligere har det vært et problem at jekken blir glovarm når jeg fester, men den tiden er nu en saga, blott. (Dersom jeg kunne ta med en gjenstand og en venn ville jeg ta med ølljekken og gorillaen. Jeg liker gorillaer. Jeg regner med at kjærringa og pusekatten følger med uansett, på samme måten som åtte felger til bilen.)

Endelig. Jakten er over. For oss som er gamle er det vanskelig å høre andres tale. Høreapparater er i handelen, men ungdommen er så begeistret for ting som bruker batteri. Produsentene tror at det er ungdommen som har rett, men slik er det ikke alltid. Vi gamle sliter med dårlig hukommelse, og det er ergerlig når batteriet går ut i høreapparatet, rett før vi setter oss til radioen. Mitt nyerhvervede høreapparat benytter ikke batterier. Det er mekanisk, og forsterker mer enn de transistoriserte dingsbomsene. Apparatet koster omkring 4000 kroner mindre enn de nye. Jeg er svært fornøyd. Så veldig gammelt er ikke apparatet heller. De gamle var av horn.

Det er tungvint stadig å dra frem uret hver bidige gang jeg skal lave meg en kopp kaffe. Når kaffen er malt overheller jeg den med varmt vann, og lar dette trekke sålenge som det renner sand i timeglasset. Det skulle bli omlag 10 minutter, det. I hvertfall med mitt timeglass.

Min gamle candelaber av porcelain - til kakelys - gikk dessverre i knas. Nu benytter jeg denne, av tinn.

Til et herbarium trenger man en slik. Den presser planter for meg når jeg ikke har tid. Det spørs om jeg kan finne en Tussilago farfara på denne tiden av året, men neste vår skal jeg fange en og kryste den. Så skal den gjemmes i mitt herbarium, og når jeg ønsker det skal jeg ta den frem og beundre den. Slik får den evig liv, om det så bare åpenbares en gang iblandt, og ellers har det trist i mørket. Jeg vet ikke hva en slik maskin heter, men jeg kaller min for sheriff George Corwin. Dens første offer blev en Fredløs (Lysimachia punctata).

Dette er laboratorieutstyr. Med dette utstyret kan jeg studere XL, R og Z. Jeg kan også studere Ur og Uxl, samt U og I.

Lukteflaske inneholdende salmiakkspiritus. Når jeg merker at jeg er i ferd med å dåne, lirker jeg flasken opp fra lommen, vrir av proppen og tar en skikkelig sniff. VÅKNER!

Dette er et gammelt spill, et pengespill. I gamle dager sa vi at når noen hadde tapt alt, var de "loppet". Derfor var det mange som kalte dette spillet for "loppespill".

Om man skal spleise tauverk er denne god å ha. Den kalles en "merlespiker".

Skaffer man seg slike, har man hodetelefoner for resten av livet.

Flott notisbok fra et svensk loppis.

Jeg var hos glassmesteren en tur. På disken hadde han slike biler til gode kunder. Jeg spurte om jeg kunne få en til barnebarnet, og han gikk på limpinnen. HAHAHAHAHA!

Med denne bålpannen kan man varme de lækreste retter.

Da jeg var et lite barn likte jeg å leke med blålere. En dag da foreldrene mine tok fra meg en klump hadde jeg ved en tilfeldighet lavet denne figuren. Derfor heter jeg Bjørn.

Jeg blir aldri lei av bilder av traktoren.

Aurlandsko. Dette er de originale "Penny-loafers". Det er ikke bare jeg som bruker slike. De pryder også føttene til en feminin britisk agent (007), og en tidligere pop-stjerne (M. Jackson). Jeg har nok et røffere image enn de nevnte herrer, men disse skoene er skikkelig gode, altså. På amerikansk kalles de bare "Weejuns" (Norwegians).

Dette er tannpirkeholderen min. Jeg kaller den "Leif" efter en kjent norsk vektløfter.

Det hender at jeg må røske ut innmaten i et armbåndsur, eller skifte lenke på det. Da bruker jeg slikt verktøy.

Jeg har gjester som røker, og de får legge fra seg sneipene sine i dette askebegeret.

Dette er en limpotte. Når jeg skal lime treverk, bruker jeg gjerne hornlim, for det er best. Da kan det være kjekt med limpotte.

Jeg har fått ny bil. Ord blir overflødige.
Siste: Jeg har fått enda en bil. De to siste bildene viser prøvetur i sneen her hjemme i Vestfold. Bilene sank litt nedi, men heldigvis fikk jeg dem løs.

Når jeg skal kose meg, liker jeg å spise røkt mat. Det er mye bryderi å levere grisen inne i kaupangen for å få den røkt (den klarer ikke å løse bilett på T-banen nu som det er blitt så automatisért), så det gjør jeg selv, hjemme på gården. For å få til det på en enkel måte, har jeg kjøpt en røkgenerator til å feste på grillen. Jeg velger selv om jeg vil ha maten varmrøkt eller koldrøkt. Har man et stramt budgett, kan man lave sin egen røkgenerator av dritt og lort som man finner i garagen.

Jeg mener at alle voksne mennesker bør ha mulighet til å kontakte andre til alle døgnets tider. Dermed er alle andre tilgjengelige når jeg trenger det. Det er grunnen til at jeg har skaffet meg en telefon. Jeg synes at det er irriterende at folk ringer til meg når det ikke passer, så jeg har satt en bryter på ringeklokken. Slik unngår jeg irriterende telefoner fra folk som skal selge noe, eller bare tullprate. Telefonen har jeg hatt i mange år, men siden den er dekadisk, har det ikke vært mulig å ringe ut med den. Den har vært ubrukelig. Heldigvis er teknikken nu kommet så langt at man har funnet en løsning. Jeg har montert en DTMF på telefonen, så nu er den god som ny. Alle banktjenester kan fra nu av utføres hjemmefra, uten at jeg trenger å forlate hallen.

Jeg har fått i gave en Yankee-trekker. En slik brukte jeg daglig da jeg var elektriker. Fra før hadde jeg en Handyman. Det er det samme, bare at den er mindre. Disse skrur unn skruene raskt og effektivt, uten bruk av strøm fra kullkraftverk. Tenk om man kunne kjøpe elbil med tilsvarende egenskaper.

Strømprisene fyker i været, så jeg har kjøpt meg en trankole. Hvis jeg ikke skal lese om kvelden, bruker jeg denne heller enn elektrisk lys. Jeg har ikke fjernsyn, smarttelefon eller facebook, så jeg har tid til å konversere med Fisla. Til konversasjon trenger man ikke så grell belysning. Fordelen med trankolen er at den gir en herlig duft mens den brenner tran inne på kjøkkenet. Jeg forstår ikke hvordan jeg har klart meg uten en slik.

Her er noen bilder av strikkemaskinen min. Det er en rundstrikkemaskin. Hjemmeværende med tid til overs kunne leie en slik, og produsere strømper for salg. Det var Strikke-Centralen som solgte disse i Norge. Centralen solgte også garn og annet man trenger for å lave strømper. Maskinen er i god stand, og kommer til å strikke stømper i mange år, stadig.

Dette er skoblokkeren min. Jeg har eksostose ved stortåens grunnledd, så jeg har forsøkt å få blokket ut sko hos skomakeren. Det er umulig. Derfor har jeg kjøpt en skoblokker av barnebarnet til en skomaker på Notodden. Den heter Protos D. R. G. M., og er produsért av Mebus Maschinenbau Ges. i Schwelm. Til å blokke ut ekstra meget på riktige steder, bruker jeg ilkeknotter, som man ser av det andre bildet. Det er deilig å vite at det den fagutlærte skomakeren er ute av stand til å gjøre, ordner jeg lett selv. Hvis det er noen skomakere der ute som trenger kurs, er jeg klar.

I slekta har jeg en såkalt skapsprenger. Skapene åpnes med "brute force" (voldsom makt i norsk sprog). Han har bygget det som i fagsproget kalles en "Safecracker". Med denne dingsen kan man med letthet åpne en safe med mekanisk kodelås. Det krever riktignok at man er i stand til å programmere dingsen, og dessuten har tid til å vente på at den gjør jobben sin. Det tar aldri mange uker å åpne et skap. Vips. Når skapet er åpnet, kan man kose seg med barndomsbilder av eieren, den første hårlokken og den anløpte dåps-skjeen. Kanskje man også kan finne de toffe mansjettknappene eieren fikk av bestemor til konfirmasjonen. Testkjøringen gjorde vi med en Sargent & Greenleaf 8088. Da jeg redigerte bildene, gikk jeg bananas med anonymisering. Verten er sladdet i sin helhet, med unntak av foten, som vises så vidt i bildene.

Jeg har fått en ordentlig høvelbenk. Dette er muligens en av de første som var i handelen hos Clas Ohlsson. I hverfall ligner den ikke på de høvelbenkene som er i handelen nu.

Jeg har lavet havebord. Bordplaten fant jeg i haven. Det er et solid bord, som jeg neppe trenger å ta inn om vinteren. Det må nok flikkes på, før det blir vakkert, men jeg har testet det. Kaffekoppen satte ikke merker på bordplaten, selv om jeg sølte litt.

Jeg har vært litt snufsete en stund, og en dag våknet jeg med temmelig redusert hørsel. Se hva jeg fant i øret. Det var helt tett av ørevoks. Legg merke til at voksen er full av hår. Det er fantastisk at kroppen kan produsere slikt. Jeg sparer på dette, slik at jeg kan lave et kakelys når jeg har nok voks. Det skal noen få til fødselsdagen sin. Et slikt lys vil pryde en bløtkake på en helt annen måte en de kjipe kjøpelysene med syntetisk voks.

Jeg har kjøpt en dings til hjelp ved skinnarbeider. Den holder arbeidsstykket mens man syr. Det andre bildet viser en skinnbit, efter at jeg har skåret vekk det jeg skal bruke. Jeg bruker rårand, og det er temmelig stivt. Når man fukter det, blir det formbart, og på det tredje bildet har jeg brettet det, for at det skal bli lettere å håndtere. Det vises godt på det fjerde bildet. Jeg bruker en gaffel for å lave hull til tråden, det viser jeg på det femte bildet. På det sjette bildet bruker jeg min nyerhvervede dings til å holde arbeidsstykket. Når jeg syr, tråkler jeg med to tråder i de samme hullene. Det syvende bildet viser at jeg tar fire attersting for at ikke sømmen skal rakne. Ekspertene sier at det er tilstrekkelig med tre attersting, men jeg er klin gæærn. Resultatet vises i bilde nummer åtte. Jeg har så stort hode, at jeg kan ikke bruke moderne briller. De rekker ikke bak ørene, så det er umulig å få dem til å sitte ordentlig på hodet. Derfor bruker jeg antikke briller med lange stenger. Disse går ikke ned i et vanlig brille-etui, og derfor har jeg lavet et passende etui til mine briller. Bildene er dessverre uskarpe, for de er tatt i lyset fra en candelaber. Når man utfører gammelt håndverk, bruker man ikke elektrisk lys. Noen har sikkert lagt merke til sylen i bilde 6 og 7, og lurer på hva jeg har brukt den til. Det er bare eyecandy.

Denne er kjekk å ha. Hvis det for eksempel brenner hos naboen, kan jeg bruke denne mens jeg går bort for å se på. Den bråker fælt, og trenger ikke batteri. Den har sveiv. Det er en Vixen horns, hand crank siren, model VXS-1000P.

Hjemme, tilbake til Bilder, forskjellig, forskjellig 2, forskjellig 3, forskjellig 4