Turutstyr og reiseting 2


 I dag har jeg vært og hentet Optimus Nova brenner samt tilhørende Trangia stormkjøkken. Begge dele var smukt pakket, og jeg fikk det på posten et par dager efter at jeg bestilte det hele på XXL. Flott levert. Dette var det positive.
 
 Jeg var svært spent da jeg skulle montere brenneren i stormkjøkkenet, men det var en grei jobb. Jeg stusset litt over den merkelige plasseringen av hullet til brenselslangen, for slik det var boret, satte det slangen i spenn, slik at det kom et visst trykk på brenneren inni stormkjøkkenet.
 Dette skulle vise seg å være svært uheldig. Etter at brenselflasken var pumpet opp, tente jeg på brenneren som nå leverte bensin. Da jeg stengte kranen slik at ikke hele kjøkkenet skulle fylles, spratt brenneren løs fra hullet sitt, og sprutet brennende bensin i en vakker bue ut over verandaen min. Brenneren er festet i stormkjøkkenet med en temmelig kjip fjær. se bildet:



Jeg ble litt bekymret for at tanken skulle overtennes, så jeg løsnet den fra slangen. Da ble jeg nedspylt med bensin fra tanken som stod under trykk, og jeg tenkte at det var like greit å stikke på badet og skylle meg, slik at jeg kunne assistere brannvesenet om huset skulle antennes av brannen på verandaen. Jeg tror jeg kan pønske ut noen forbedringer i dette konseptet. Det kunne for eksempel vært en mulighet for å slippe trykket ut av brenselflasken. Tanken tar mindre plass hvis man kan skyve inn stempelet. (Dette problemet er visstnok løst, men det fulgte ikke med bruksanvisning.)
 
 Jeg håber ikke det stod noe viktig på brenselflasken. Malingen løsnet da jeg monterte stempelet etter å ha fylt flasken. Litt om hvordan kjelene til Trangia passer sammen med stormkjøkkenet til Trangia:




 Etter litt plunder hadde jeg boret et nytt hull til brenselslangen i stormkjøkkenet, slik at ikke slangen stod i spenn. Noen av kjelene passet i stormkjøkkenet. Det var særlig de to bittesmå makne kjelene som passet. Med disse kan jeg trekke - til meg og min elskede - hver vår kopp deilige te. Kaffe blir det verre med. Trangias kaffekjele passer ikke i stormkjøkkenet. Den er akkurat så stor at når man setter den på, velter den og tømmer vannet ned i brenneren. Litt skuffet ble jeg også da jeg skulle forsøke den nest minste kjelen. Den passet perfekt, og tettet kjøkkenet, slik at brenneren slukket. Oppildnet at disse forsøkene ville jeg steke flesk i den store stekepannen. Nå er brenneren full av fleskefett, for pannen veltet mellom klørne som er tilpasset en litt mindre stekepanne. Ett lyspunkt var den store kjelen. Plassert oppå klørne ble det godt og lyst. Med så stor avstand mellom brenneren og kjelen, ble det dessverre ikke så veldig varmt, og det tok ni minutter å lunke en liter vann. Dette er et sett for den nevenyttige blikkenslager. Løp og kjøp. Mye moro for sekstenhundre kroner. En bok til firehundre kroner er lest ut på noen timer, men stormkjøkkenet må du antagelig plundre med i årevis.
 
 Noe å fylle aftenen med:
Med en liten hammer kan man innskrenke diameteren på kaffekjelen, slik at den passer i holderen. Dette kan man også gjøre med den store kjelen og den store stekepannen, selv om disse passer en slags i  utgangspunktet. Noe av vitsen med stormkjøkken og kjeler må jo være at man skal kunne varme opp maten. Skal man bruke stormkjøkkenet til belysning, kan man beholde det som det er. Ulempen med disse forbedringene er at man ikke kan benytte andres kokekar til matlaging. Den tungvinte måten å forbedre utstyret på, er å hamre ut en ny vindskjerm til stormkjøkkenet. For en blikkenslager er dette en smal sak. Da kan man like godt gjøre skjermen stor nok til den største gryten, og bruke et system med ringer slik det er på gamle vedovner. Om man tenker seg nøye om, kan hele greia lages slik at når man pakker den sammen, kan den inneholde både kokekar, brenseltank og brenner. Originalen kan kjøpes for bare kroner sekstenhundre, så forbedringen bør kunne gå for noen tusenlapper. Forbedret går det jo til og med an å bruke kjøkkenet til matlaging, og det tar mindre plass i sekken. Litt tyngre blir det nok, men dette stormkjøkkenet blir nok mer å se på som en hobby enn som turutstyr.

Her komme flere bilder:

Stormkjøkkenet slik det tar seg ut før vindskjermen er montért.



Komplett med stekepannen balanserende på toppen.



Dette er en Optimus Primus. Den er meget pålidelig, og kan brenne parafin, terpentin, white spirit, bensin og diesel. Den bråker endel, men når den leverer så god varme er jeg villig til å leve med bråket.



Telt. Noen synes det blir for mye å dra på, men jeg trenger litt plass inne, selv om jeg er på tur. Dette er et sekstenmannstelt med vedovn.



Selv om det er deilig vær når jeg drar hjemmefra, kan det hende at det blir koldt mot natten. Derfor har jeg alltid med denne. Det er en blåselampe, og den bruker jeg til å lunke på soveposen. Jeg bare retter den ned i åpningen, og holder den slik i noen minutter . Da blir det godt og varmt i posen. Dette er en Primus No 615. Vi kan se at det er B. A. Hjort & Co som har forestått fremstillingen. Dette firmaet skiftet siden ( i 1954) navn til BAHCO, som er godt kjent for skiftenøkkelen sin. Alle vet jo at BAHCO fant opp den. Noen detaljer bør likevel belyses: I logoen til den kjente svenske verktøyfabrikken J. P. Johansson finner vi en skiftenøkkel. J. P. Johansson solgte skiftenøkler allerede i 1892, 22 år før B. A. Hjort & Co startet sin virksomhet. Johan  Petter Johansson etablerte Enköpings Mekaniska verkstad i 1886, og Berndt August Hjort tusket til seg markedsførings- og salgs-rettighetene til denne bedriften i 1890.  Noen år senere ( i 1914)  skiftet fabrikken navn til B. A. Hjort & Co. BAHCO spiste opp Lindköpings Sågbladsfabrik i 1922, E. A. Berg i 1959, F. E. Lindström i 1974, C. O. Öberg i 1979, Belzer-Dowidat i 1988, Viiala i 1990, og Milford Products Corporation i 1991 før de selv blev spist av Snap-on i 1999. Primus og Optimus reddet seg ut av BAHCO, og klarte seg lenge. Primus blev spist av Optimus i 1962, Optimus blev spist av Sievert i 1966. På et eller annet tidspunkt kom både Primus og Optimus ut av Sievert. Primus blev spist av Fenix Outdoor i 2002. Optimus blev spist av ThinkOut i 2005.



Dette er en kobber-turkaffekjele som jeg bruker når jeg skal kose meg ekstra mye. Når bålet skinner i denne vet jeg at jeg koser meg, uansett hvordan jeg har det.



Dette er en del av det som kalles bestikk til lands, mens det kalles skaffetøy til sjøss. Det er ikke akkurat en skje, og heller ikke en gaffel. Det er en skaffel. Den er smukt tilgjort i titanium. Det gjør den svært egnet som tur-skaffel. Den er svært lett, faktisk lettere å bære enn kunnskap. Man kan bruke den som graveredskap, og den er særlig egnet til å grave i mat. Man kan også stikke eller skjære med den. Noen hevder de har en skarp penn, skarpere enn sverdet. Skaffelen er enda skarpere enn pennen.



Har man skaffel, bør man også ha knaffel. Det er ikke en kniv, heller ikke en gaffel. Dette er et stort og tungt instrument, og ikke egnet for fotturer. Denne har man med seg på campingplassen. Når man først har med seg en bil, spiller vekten mindre rolle. Imidlertid vil størrelsen ha betydning i en trang bil. Om man har en skaffel og en knaffel trenger man vel ikke en kniv? Knaffelen har jeg kjøpt i en norsk forretning, men den hadde en mangel som jeg utbedret med en elektrisk skjæremaskin. Den manglet tagger, og var i utgangspunktet ikke anvendelig til å dele kjøtt med. Nu er det en saga, blott.



Endelig har jeg fått fatt i sknaffler. Det er ikke skjeer, ikke kniver, ei heller gaffler. Dette er det ypperste blandt turskaffetøy. Vekten er beskjeden, likeså utstrekningen. Den store besparelsen kommer når man tenker "logistikk", og mange skal turnere sammen. Om det skal servéres mat til mange, kan man huske på at mennesker er en slags individualister, og turdeltagerne har sikkert tatt med forskjellig spise. Om det er femten personer, kan man nøye seg med å ta med 21 sknaffler. Ved samtidig servering er det usannsynlig at flere enn seks personer velger spise som krever mer enn én sknaffel (selvfisket fisk). Om man holder seg til det eldgamle konseptet med skje, kniv og gaffel, må man medbringe 45 enheter av tre typer. (Skal man spise selvfanget fisk kommer i tillegg 15 fiskekniver, eller et ekstra sett med gaffler.) Det sier seg selv at alt blir enklere med kun 21 sknaffler. Besparelsen er på langt over 50 %, og alt kan emballéres i én pose. Er vi klar for fottur til sydpolen?




Jeg har kjøpt meg vannvarmer. Skal man på tur er det kjekt å ha en slik. Denne varmeren brukes slik: På det første bildet har jeg sanket fnusk til et lite bål. Katten inspiserer. På det andre bildet har jeg tent på fnusket. Det tredje bildet viser kjelen efter at jeg har plassert den oppå det brennende fnusket. Midt i kjelen er en skorsten. Det fjerde bildet viser klokken efter at jeg stanset den. Jeg stanset den da kjelen begynte å støtkoke. Det tok to minutter og fireogfirtiogethalvt sekund. Nå har jeg en halv liter varmt vann som jeg kan ta med meg på tur.



Dette er en sølvskaffel. Jeg synes den er for flott til å taes med på telttur, så det er gjerne katten som spiser med denne.



Endelig har jeg kjøpt meg ny sovepose. Jeg tenkte at Fisla kunne få den trofaste, gamle posen. Den er bra, men den er litt møkkete og hullete. Dette er ting som det ikke er noe problem for Fisla å fikse. Da jeg nevnte det blev vi nesten uvenner. Den har vært god nok for meg i mange år, og nå er den plutselig ikke god nok for henne. Hun reagerte akkurat som da hun skulle arve den gamle tannbørsten. Enden på visen blev at jeg måtte kjøpe nok en pose. Her var jeg ganske fremsynt. Jeg kjøpte en slik pose som kan kobles sammen med min. Dersom jeg legger meg ut litt, må jeg bruke begge posene samtidig. Det skal bli spennende å se hvordan Fisla takler det. Det er koldt ute om vinteren. Da hadde det kanskje vært lurt å ta vare på min gamle pose?


Hjemme, tilbake til Bilder.
Turutstyr og reiseting
free stats