Dette er en "Texas Leica". Ligner på Leica, men
er selvfølgelig mye større.
Min eneste toøyede speilreflex. Disse laves
ikke lenger.
Til fotografiapparater uten innebygget avstandsmålert.
Slik bør man ha.
Skulle man ha sett. Dette fotografiapparatet har ikke
innebygget avstandsmålert.
I denne bltizholderen kan jeg benytte vanlig AG3 blitzpærer.
Så lettvindt!
Eksponeringsmåler til fotografiapparater som ikke
har slikt innebygget. Den er svært god.
På internettet fant jeg filterholder for alle størrelser
mellem 20 mm og 32 mm. Sammen med filterholderen var det gulfiltre
i tre styrker, samt nærlinser for 2x, 4x og 10x. Det mellemste
gulfilteret gidder jeg ikke å fotografere. Alle gelatinfiltre
kan tilpasses denne holderen. Kjekt å ha.
På et loppemarked fant jeg disse fire nærlinsene
for 27 mm gjenger. Dette er Carl Zeiss, og det går for å
være det beste som finnes. 30 kroner må det vel være
verdt. Baksiden av esken har scale for dybdeskarphet.
Rødfilter for objektiv med 27 mm gjenger er omtrent
umulig å få fatt i. Det lå i en bruktbutikk. Selgeren
mente at det finnes knapt kameraer som kan ta slike filtre, og det
som fantes i gamledager var stort sett fabrikert av Carl Zeiss og utenfor
prisrekkevidde for de fleste, så jeg fikk det for en femmer.
På markedet på torvet i Drøbak fant
jeg en Contaflex speilrefleks fra Carl Zeiss. De laver den beste
optikken som er å oppdrive, og dette spesielle kameraet har
blitz-synkronisering i alle hastigheter i motsetning til alle moderne
kameraer i prisklassen under 50 000 kroner. Selgeren ville ikke ha
mer enn en femtilapp, for han mente at det er umulig å få
fatt i filtre og slikt til dette kameraet. Til nærfotografering
må man bruke forsatslinser, og det kan ikke skaffes. Heldigvis
har jeg nettop kommet over fire farvefiltre og syv forsatslinser som
er lavet for dette kameraet. Snakk om flaks!
Da jeg kjøpte microskopet mitt tidlig på syttitallet,
fulgte det med et blåfilter. Dette passer godt i holderen til
Contaflex'n. Det var lurt å ta vare på dette filteret.
I firti år har jeg tenkt at jeg skal kaste det for å spare
plass, men plutselig kom det altså til nytte. Jeg bruker det når
jeg vil fremheve morgendisen.
Dette er en Kodak Retina III. Med denne mener Ken Rockwell
at han får bedre resultat enn med Nikon D3. Da er den vel god?
Lysbordet mitt. Når jeg legger mine positiver på
dette er farvene så sterke at jeg må myse. Ingen digitalkameraer
har tilsvarende farver.
På et loppemarked fikk jeg denne for 150 bananer. Det
skal være et godt kjøp. Produsenten heter Bausch &
Lomb.
Dette er en flott kikkert fra Leica. Den glir lett ned i
brystlommen. Den har passe mye puteforvrengning.
Min skarpeste kikkert.
Dette er en Kodak retina III. Det er denne Ken Rockwell
mener tar skarpere bilder enn Nikon D3, selv om det står noe
annet høyere opp. Jeg kunne redigert det tidligere utsagnet, men
jeg sier som Calculon: "I don't do two takes." Legg merke til hvor liten
den er. Jeg har fotografert den ved siden av en fyrstikk.
Dette var flaggskipet blandt Nikons undervannskameraer. Det
heter Nikonos. Jeg kjøpte det på eBay, men ikkeno' var
i stand, så jeg fikk tilbake pengene. Efter at jeg demonterte
det og smorte det opp, er det godt som nytt.
På sine gamle dager begynte Ansel Adams å fotografere
med mellemformat og småbildeformat. Da kunne han nøye
seg med en slik eksponeringsmåler. Det er fremdeles den beste
på bruktmarkedet. Ingen nye eksponeringsmålere kan måle
seg med denne.
En gammel klassiker. EOS 650. Dette er et av de eldste autofokuskameraene
til Canon. Hvis man liker autofokus kan man kjøpe en slik. Med
dette kameraet kan man ta bilder med samme kvalitet som det som går
for å ville være best. Jeg fikk kjøpt fotografiapparatet
av Silvano de Gennaro. Det er faktisk dette fotografiapparatet han brukte
da han tok det berømte bildet av Les Horribles Cernettes. Jeg vil
ikke si at akkurat dette bildet viser mulighetene som dette fotografiapparatet
har, men det var såpass godt at det er det første fotografiet
som blev publisert på internettet, eller "World Wide Web" som det
kalles.
Nok en gang har jeg fått fatt i et ikonsk fotografiapparat.
Disse apparatene har jeg i en bankboks, og jeg samler til at mitt private
museum skal åpne. Dette er det berømte Nikon F, fotografiapparatet
som stanset fremgangen til Leica i 1959. Putselig kunne man se i søkeren
hva som faktisk kom til å havne på filmen. Her er ingen parallaxefeil.
Kameraet skulle egentlig hete "Nikon R", for "Reflex". Siden en stor del
av markedet for dette apparatet var i østasia, mente man at "Nikon
R" ikke var så heldig navnevalg. Man bestemte at kameraet heller
skulle hete "Nikon F", for "reFlex". Mitt eksemplar er ikke bare et tatt
ut av bunken, det har tilhørt selve Eddie Adams. Med dette apparatet
tok han det berømte bildet der Nguyễn Ngọc Loan henretter Nguyễn
Văn Lém den første februar 1968. Bildet gav ham Pulitzerprisen
i 1969. Herr Loan blev næremest demonisert efter at billedet blev
offentliggjort, og det syntes Eddie var svært urettferdig. Han mente
at Loan var en helt som hadde kommet i offentlighetens søkelys på
en ufordelaktig måte, og gav en unnskyldning til Loan efter at Loan
hadde startet pizzarestauranten sin i USA efter krigen. Nok av det. I frustrasjon
over hva som hadde skjedd, ønsket ikke Eddie lenger å benytte
seg av fotografiapparatet. Han la det i en eske i garagen, der det senere
havnet på et garagesalg. En venn av meg var i New York i 2004, og
så oppslaget om at fotograf Adams skulle ha garagesalg. Han hadde
hørt meg fortelle om de fantastiske billedene til Ansel Adams, og
tenkte at dette kanskje var ham. Da han så herr Adams i levende live,
forstod han at det måtte være en annen person, men han kjøpte
likevel en forundringspakke av Eddie personlig. Han visste jo at den ikke
hadde tilhørt Ansel, så han gav den til meg som en spøk,
i forbindelse med et etegilde. I pakken var det mest gammelt avispapir,
men fotografiapparatet lå også der, så nu er jeg den stolte
eier. Som man kan se lenger opp på denne siden, er jeg begeistret
for sort/hvit-fotografering. Som en honnør til Nikon for fabrikasjonen
av dette fantastiske apparatet, har jeg valgt å forevige det i
farver.
Det å kalle dette for fotoutstyr eller kikkert er vel å
ta i, men det er enslags optikk. Det er et microscop. Det glir lett ned
i lommen, og ligger godt beskyttet i sitt eget lommehylster.
Jeg har fra før en eksponeringsmåler av ekstinksjonstypen,
så jeg var nødt til å kjøpe en ny for å
kalibrere. Dette er en Practos Junior.
Dette er en Goertz kikkert fra nittenhundredeogelleve. Den gangen var
dette "state of the art". Det er en 8x Neo-Triëder. Da jeg kjøpte
den, var det endel mugg på glassflatene. Jeg åpnet den, og
vasket glasset med salmiakk. Plutselig gikk det greit å se gjennem
kikkerten. Det var litt plundrete å sette på plass prismene,
men med noen timers pusling gikk det greit. Ikke løsne prismene
på en kikkert hvis det ikke er tvingende nødvendig. Kikkerten
er fin, og fri for chromatisk abberasjon. Det har svært liten utgangspupill,
men for gamle mennesker spiller det liten rolle, siden gamle mennesker har
liten pupill. Det er en god nattkikkert for ekstremt gamle mennesker med
eksepsjonelt godt syn. Kjempefin til å "pænne" med.
Dette er en fantastisk kikkert fra Zeiss. Det er denne jeg putter i lommen,
når jeg putter en kikkert i lommen. Det er en lommekikkert. Den har
noe chromatisk aberrasjon, og det blir verre mot kantene. Skarpheten er
heller ikke så god mot kantene, men jeg titter helst i midten. Den
har noe puteforvrengning, men jeg skulle ønske at det var litt mer,
slik at det blir behageligere å "pænne". Dette er blitt enslags
yndlingskikkert.
